Jeg lever enda i 2009 krisa, men møter den nå på en annen måte.
Krisa kan sammenlignes med en midtlivskrise;
det var kanskje ikke helt her jeg så for meg at jeg ville være
i 2009. Ikke bare trodde jeg at alle ville være død,
men om så menneskeheten skulle overleve, hadde jeg en liten
forestilling av meg selv som en fornuftig person.
En person som har penger i mer enn en uke,
en som ikke fremdeles går på fjortisfylla hver helg,
en person som hadde en viss kontroll over livet sitt,
og ikke minst en person som i alle fall klarte å rydde rommet sitt.
Jeg er der liksom ikke helt kan du si.
så når klokka slo tolv på nyttårsaften og
kalendere ble skiftet til årstallet 2009,
kom en hel rekke eksistensielle spørsmål som en sklitakling.
Hadde jeg vært førti eller femti og opplevd samme greia,
hadde jeg mest sannsynlig gått inn i en skillsmisse med mannen min. Det er
det folk tydligvis gjør i den alderen.
Jeg har ingen å skille meg fra. Jeg har ingen andre plasser å dra til,
ikke noe i livet mitt som går ann å forandre.
Så nå stiller jeg hardt mot hardt.
Biter sammen tennene, og
ignorer at 2009 kommer til å bli det året
der jeg virkelig ikke vet hva jeg går til.
Jeg gjør. Og ferdig med det.
For det er et jævla stress å komme tilbake på skolen
og lekser, innleveringer og prøver fyller kalenderen opp.
Det er et jævla stress når jeg har vært på fylla så mange dager i ferien
at jeg ikke har fått gjort noe av jobben min.
Jeg har en million møter å forbrede meg til,
samtidig som det er treninger og kamper tett i tett.
Problemer er ikke hva du velger å gjøre,
om du velger skole og en innholdsrik fritid,
eller om du velger å ikke gjøre noen ting.
Problemet er at det ser ut som om alle faktorer som er med i livet
til en person,
tror selv at det er den eneste faktoren.
Så får du ei lekse i historie som tar fem timer å gjøre,
vil det ikke si at du får en lengre frist for levering av historielæreren,
det betyr at du må kannselere alle andre planer
for Onsdag.
Det som er så inn i helvetes ironisk, er at hvis du klarer å lekke litt syting
til noen som kun er noen få år eldre enn deg om akkurat dette temaet,
så får du dritt tilbake. Får hva vet jeg, eller vi som er 18
om livet?
Og jeg skal innrømme det, jeg har ikke det meste med erfaring.
men jeg vet godt hva stress og overarbeid er.
Den dagen alle over 20 år må nødt til å ta med seg det meste av jobben
hjem når kontortiden er ferdig, uten å få lønn for det,
kan de si noe.
Når de jobber ca. 3 timer hver dag over arbeidstiden sin uten å få så mye som
som en bonus, eller har ordning med at da får de en ekstra fritid,
kan de kanskje forstå situasjonen.
Når de attpåtil må ha en ekstra jobb for å dekke alle utgifter,
kan de begynne å prøve å argumentere.
Når hobbyen til alle som er over 20 ikke lenger er noe man gleder seg til,
og noe man gjør av fri vilje, men rett og slett har blitt en ballast,
en floke du ikke kommer deg ut av,
så kan de klage på lik linje.
Flere ganger, når jeg i det hele tatt prøver å få noen til å forstå
situasjonen, så er dette ofte svaret jeg får.
"du er så ung, du vet ingenting. Jeg jobber, og nå skal jeg og dama/typen finne leilighet å flytte inn i, det er stress det!"Ja, da skal jeg faen si at jeg er jævlig glad for at jeg
ikke har kjæreste, fordi det rett og slett ikke
finnes tid i livet mitt til å prøve enda en person til lags i livet mitt.
Hadde jeg bare kunne bruke fritiden min til å se på leiligheter,
gå på visninger og chille på jævla finn.no. Hadde jeg bare hatt tid til det.
hadde jeg bare hatt en jobb som betalte nok til at jeg hadde råa til en leilighet.
Så skulle du sett noe annet enn syretryne på meg.
Det andre utsagnet jeg ofte blir møtt med er
"vi har gått gjennom det alle sammen.
du får ingen sympati, du får ikke en gang en klapp på skuldra. Det er hver sin gang"Ok, jeg kan ikke si noe imot dette. De fleste i Norge har hatt en skolegang.
Jeg driter i statestikken som sier at det er flere studenter og elever som i dag lider av stress og depresjoner, enn for femti år siden, for 30 år siden, eller for 10 år siden. Greit, du har vært borti det samme.
Da burde du vel vite at det rett og slett ikke er lett?
De fleste ser ut som om de har glemt "hvordan det var å være ung".
Å når de har komt såpass opp i alderen at de ikke engang klarer å sette seg inn i situasjonen eller å tenke tilbake...
Senil, usympatisk, gammel, eller rett og slett ignorant er tankene jeg får om slike.
De aller værste, er kanskje de som later som om de skjønner at det meste egentlig bare er stress. Det er de som faktisk klapper deg på skuldra og sier de ønsker at de håper fremtiden er lysere. Der skulle de ha lukt kjeften.
For det neste som kommer rennende ut av dem er store indikasjoner på
at jeg burde slappe litt av i et annet skole fag, i en annen fritidssyssel,
ja, aller helst slutte. Og dette fordi at jeg skal prioritere
deres aktivitet. Om det er Norsk, Religion, Filosofi eller Volleyball.
"Slapp av med livet ditt, prioriter heller, sett alle krefter inn i det jeg vil du skal gjøre" opplegget er muligens værst fordi at det
faktisk fører til en smule dårlig samvittighet fordi denne muligheten
er umulig.
Men denne gangen, bare så det er sakt, har jeg ikke åpna kjeften min.
Hver gang jeg får lyst til å sleppe ut litt av trykket på nærmeste syndebukk graver jeg oftest nesa ned i en bok og prøver å utnytte tida godt.
Jeg knytter alt som er av muskler i kroppen min og pugger demokratiseringen av Norge, pugger konsulatsaken og lærer meg å analysere det meste av sjangere.
Jeg pugger Galtung og Ruge. Jeg ser på ulike maktfaktorer i verden.
Jeg memoriserer og produserer artikler, essay og andre sakprosa tekster
om de mest hinsides tingene jeg aldri får bruk for.
Hvorfor?
Det finnes ikke et svar.
jeg har blitt Supermann.
Jeg bare gjør.
