Norge, statestikker, og Elizabeth Wurtzel.

Bilde av Elizabeth<3>

"That's the one thing I want to make clear about depression: It's got nothing at all to do with life. In the course of life, there is sadness and pain and sorrow, all of which, in their right time and season, are normal—unpleasant, but normal. Depression is in an altogether different zone because it involved a complete absence: absence of affect, absence of feeling, absence of response, absence of interest. The pain you feel in the course of a major clinical depression is an attempt on nature's part (nature, after all, abhors a vacuum) to fill up the empty space. But for all intents and purposes, the deeply depressed are just the walking, waking dead."

-Elizabeth Wurtzel, Prozac Nation

Årevis med leting etter det perfekte sitat, har de 8 årene jeg har lett, ført

til dette.

Det nærmeste perfekte sies av Elizabeth Wurtzel, både i boken og filmen Prozac nation.

Elizabeth er en slags martyr for meg, en som jeg ikke lar eksistere i det virkelige liv

fordi det ville ødlegge alle "Gude"følelsene min til henne.

Den som er så vukabulert presisjonsrik, hva nå det måtte bety,

fortjener ikke å være av kjøtt og blod, men derimot å ha en evig plass blandt stjernene.

På første rad liksom,

slik at alle kan se henne.

VGnett i dag, (papirutgaven er enda ikke sjekket)

tar frem ei på 21 år som går ut i avisen som en selvskader.

Kanskje er det fordi jeg er blitt en emosjonell klump i løpet av natten at det nesten rørte meg til tårer.

Med normal overlevelses evne (fordi det ikke er særlig kult å grine på skolen),

måtte artikkelen leses stykkevis og delt,

med en god dose tetris i pausene.

I hver klasse på videregående er det en som driver med selvskading.

Gennerelt sett i Norge viser statestikken at 1 av 10 nordmenn har, vil, eller driver med selvskading.

2 av 3 i Norge vil oppleve en "middels" depresjon en eller annen gang i livet.

(graden av depresjon er grovt sett delt inn i tre deler. Jeg bruker ordene

easy, middels, og hard for disse. rett og slett fordi jeg ikke husker

hva det heter på "fagspråket").

Får å bruke en gammel klisje; Norge er verdens beste land å bo i.

Hvis man ikke bruker denne klisjeen på den vanlige måten og tenker

hvorfor i alle dager vi er så sinnsykt ullykkelige,

men tar en annen vri, blir det slik som dette:

Hvorfor i alle dager bruker vi ikke mer ressurser på å forebygge psykiske lidelser eller sykdommer?

Hvorfor i alle dager bruker vi ikke mer ressurser for å opplyse om

disse psykopatene i samfunnet?

I 2008 er psykisk helse et særdeles tabu belagt tema som ikke

blir belyst på de fleste skoler fordi "det kan føre til at flere blir psykisk syke".

På den måten fortjener staten å miste verdifull arbeidskraft når arbeidstaker

ligger hjemme på sofaen sin å griner

istedenfor å dra på jobb.

På den måten kan vi slutte å gi vaksiner fordi det fører til at flere får

lugubre sykdommer.

Slutte å lære bort førstehjelp fordi det fører til flere ulykker.

Slutte å lære matte i skolen fordi det fører til selvangivelser, busjetter og regninger.

Eller rett og slett skyte av oss foten, smile og si

"Nå slipper jeg i alle fall å kjøpe nye sko på en stund".

"...if you ask anyone in the throes of depression how he got there, to pin down the turning point, he'll never know. There is a classic moment in The Sun Also Rises when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt, and all he can say in response is, 'Gradually and then suddenly.' When someone asks how I lost my mind, that is all I can say too."

Jeg blir glad når Elizabeth Wurtzel forteller at når hun gikk på trynet som 18 åring,

så kan hun ikke helt forklare hvorfor eller hvordan.

Da føler jeg meg mindre drittsekk når noen spør og jeg ikke sier et kvekk av fornuft.

Jeg blir glad når 21 år gamle jenter tar opp selvskading og sier at det ikke er en filleting,

fordi det kanksje øker forståelsen, eller forhåpentligvis respekten for selvskadere i samfunnet.

Og jeg kjenner at respekten for meg selv øker i pittelitt.

Jeg blir glad når Staten skal satse mer på selvskading området, selv om det bare er i

forpulte Oslo og Akershus. Fordi det nå endelig blir tatt på alvor, og kan gjøre livet til så mange

veldig mye bedre.

For eksempel er det nå nylig at helsesektoren i Norge har begynt å forske på angst blant ungdommer selv om selv om dette har vært sentralt, i alle fall i populer kulturen siden 70 tallet,

og kanskje før det til og med.

Alle skjønner at dette omtrent er forsent. Ordtaket "bedre sent enn aldri" blir dessverre en liten trøst for de som er godt voksen og har utviklet angsten sin til klinisk.

Men hvor går egentlig grensen for å bli tatt seriøst innenfor helsesektoren?

Det tok meg to år før jeg fikk den "hjelpen", eller oppfølgingen jeg trengte.

Får å bli innlagt skal du omtrent være halvdød fra et selvmordsforsøk.

Er du i faresonen for å begå selvmord blir du kanskje satt lengre frem i den 3 måneders køen

før du kommer i kontakt med en psykolog.

Den gennerelle definisjonen ligger på omtrent "når de psykiske plagene går i veien for at personen kan leve et normalt liv".

Dette er en god definisjon, men rommer likevel for mye.

Alle vet at når du er halvdød så kan det være vanskelig å leve et normalt liv, for å si det sånn.

Det skal ikke være nødvendig å kaste seg utenfor et stup og brekke ryggen for å komme i kontakt med en fagperson.

Dette høres kanskje ut som om det blir satt på spissen, og i flere tilfeller er det flere som får

hjelpen når de trenger det, og ikke minst hvordan de trenger det.

Men i alt for mange tilfeller er det et misslykket selvmord som er veien til

hjelpen.

Om du ikke skjønner det, skal jeg gi det inn med teskje:

dette er et problem.

Hvilke veier skal man gå får å bli tatt seriøst?

- Du har rett på all informasjon når du velger å søke hjelp.

- Veien til psykolog i Ålesund er enten å kontakte fastlegen din,

eller å gå til nærmeste helsesøster, enten om det er på skolen

eller på helsestasjonen for ungdom.

- Her må du skrive en søknad.

- Mer nøyaktig så må du få en lege til å skrive en søknad til BUP (eller voksen psykiatrisk blablabla).

- Fortell vanlige personlige opplysninger, og hvorfor du mener du trenger en psykolog,

eller hva du sliter med i korte trekk.

- Legen kan ikke tvinge ut av deg alt du har på hjertet. Han eller hun har uannsett plikt til å gjøre som du sier.

- Er du over 16 år blir ikke foreldrene dine kontaktet før du sier du vil det selv. Vil du at de skal bli holdt utenfor, så fortell dette til den du prater med. Ikke alle tar det som en selvfølge.

- Mens du venter på svar på søknaden kan du kreve (og dette anbefales),

at du hele tiden har kontakt med fastlegen din, en helsesøster eller en psykiater.

-Det er nemlig du som skal få hjelp, det er du som er i sentrum. Ingen kan fortelle deg hva du trenger, eller hva som er best for deg. Dette skal du være med på å definere selv.

og da skal du bli hørt!

Vente tiden fremover er kanskje det værste. Dette er et mellomstadie

der du har tatt det første skrittet, men fremdeles ikke aner hva som er forann deg.

For meg var dette en provoserende fase som endte i at

jeg gjorde alt til det maksimale av ufornuft. Dette anbefales ikke.

Men, når du endelig kommer til en psykolog.

- Mye avhenger av hvilke psykolog du får. Akkurat slik som med en lærer, det er ikke alltid det klaffer.

- Du har rett til å si ifra at du vil skifte psykolog når du føler for det.

Da trenger du ikke si ifra til psykologen din face2face, men du kan gå til den du henvendte deg til først, og få han/henne til å fikse det. Kommunen og fylket har dessuten et fancy system som gjør at opplysningen om byttet ikke vises til den du byttet fra.

- Gjennom hele terapien har du rett på opplysninger om absolutt alt som angår deg.

- Hvis du er over 16, er ikke psykologen din pliktig til å kontakte foreldrene dine enten det gjelder ang. regning, medisiner eller bare informasjon. Spør om nøyere detaljer ang. dette.

- Hedda

Ord fra "barne"munn.

Det er tid for karakterer, vurderinger og standpunkttall.
Normalt sett får jeg relativt gode karakterer, og denne terminen
har vært uten unntak, bortsett fra en klar
stryk i politikk faget mitt.

Det beste med skolen er at du kan skrive stiler så mye du vil.
I alle fall nesten.
Det værste med skolen er temaer som språkdebatten,Vinje dikt, analyseringer og Aust Vågøy og bundeneskriveformer, hva nå det måtte bety.
Likevel, jeg skriver O.K stiler. Uannsett tema.
Om det er et tema jeg ikke liker, skriver jeg om hvorfor temaet er kjedelig,
hvorfor det ikke kan aktualiseres, og hvorfor det er
en fordumming av elever å gjenta ord som ble sagt for over 100 år siden.
For jeg skal innrømme at jeg har et problem.
Jeg klarer aldri å holde meg seriøs i mer enn en time, og dette skinner en smule gjennom noen ganger.
Denne stilen som ligger på pulten forann meg, med kommentaren
"underholdene" er kanskje noe av det teiteste jeg har skrevet.

her er noen sitat; Enjoy.

tema: besvar et leserinnlegg fra "firda avisa", med tittelen "språkeleg rasisme i Noreg". Skrevet av Henning.

"jeg ta tak i Henning og riste han til fornuft"
"jeg hater nynorsk, det er språket for arrogante bygdejævler".
"Hvilke feilslåtte argumenter skal jeg slenge på søppeldynga først?"
"Jeg skal heller prøve å svare på de svevende argumentene på en seriøs måte,
om det i det hele tatt er mulig"
"Nelson Mandela er en fin fyr".
"Jeg ble ikke født med en innebygd rasistisk holdning om nynorskbrukere,
det var den norske skolen som dreit seg noe jævlig ut".
"Se og Hør har ingen bil eller et politi som kjører rundt og skyter nynorskbrukere på måfå"
"Nynorsk er et jævla luksusproblem"
"Striden om Bokmål/Nynorsk begynte med umoden drittslenging for over hundre år siden, og er den eneste debatten som enda ikke har kommet seg på et saklig nivå".
"Jeg skal ikke kalle meg superdemokratisk, jeg skal ikke kalle meg tolerant over evne. Men en ting jeg har lært er at hvis du ikke har noe fornuftig og si, så
burde du holde kjeft.
"Hold kjeft Henning, du er ukorrekt og jævlig".
"Når man jobber for å beskytte utrydningstruet dyr, for eksempel det snedige pinnedyret, er det ikke en progressiv taktikk og snakke stygt om hunder, hester eller katter"
"Nynorsk er språket for de frekke, sinte og arrogante amøbene, som aldri under noen omstendighet burde bli tatt på alvor".

Et bilde sier mer enn tusen ord

Electric Man

Pissin on me! lol - Live

Når dagene er for jævlig lange.

Det er mandag.
Og værre enn det, det er mandang morning.
Jeg sitter på skolen, og det eneste som er positivt er at jeg er den eneste på lesesalen.
Jeg er tørst og akkurat litt for varm.
Etter en hel kanne kaffe klarer likevel søvnen snike seg innpå meg, innvadere sentralhjernen (om det finnes), og gjør øyelokkene mine tunge, kroppen til en amøbe,
og alt i meg savner sengen min.
Det som er så merkelig med mandager, er at det alltid ender opp med dritt.
Uannsett hva som skjer, om det er bursdag og julaften på samme dag,
så er det likevel mandag.
Om alle mine ønsker ble oppfylt hadde det likevel vært mandag.
Eneste mulighet for glede hadde med andre ord vært å ønske at det var tirsdag.
Eller kanskje fredag når jeg først var i gang.

Jeg blir alltid så sint på mandager.
Hver gang noen åpner kjeften sin, så bryr jeg meg virkelig ikke om hva de sier,
fordi det eneste jeg vil høre er at jeg får lov til å gå hjem og sove.
Derfor, alt folk prøver å fortelle meg virker bare som irriterende lugubre lyder.
Hold kjeft, har jeg lyst å rope.
Men lydene slutter aldri. Noen ser nemlig på mandager som
en ny start, som en helt vanlig dag i uken, uten noen negative konvensjoner.
Disse folkene hater jeg.

Når jeg forsover meg...

Springer jeg ikke som en gal til skolen.

Jeg tar ikke første og nærmeste matbit i kjeften, tygger i 120 km/t, får å så pusse tennene

mens jeg dusjer.

Nei. Ikke her i gården, det skal jeg love deg.

Skaden er tross alt allerede skjedd. Jeg kommer forsent. Hvor mye, spiller tross alt ikke så mye rolle. I alle fall ikke for meg.

Jeg tenker som så at det er en grunn til at jeg forsov meg.

Ikke bare er jeg utslitt, men lysten til å gjøre noe er minimal. Ja,

kanskje til og med i minus.

Dette ser jeg på som en grunn som er så legitim at jeg

tar meg tid til å oppdatere på Mr.Internett, drikke hundre kopper kaffe.

Jeg våkna for tre kvarter siden, og får å si det sånn;

jeg er fremdeles i morgenkåpa.

Dagene den siste tiden har gått i ræserfart, så det har ikke vært tid til min

daglige dose søvn etter skolen,

det har ikke vært tid til lange telefonsamtaler med Live,

det har til og med ikke vært tid til å sitte på do overdrevent lenge og

lese et eller annet,

og disse tingene har vist seg å være veldig vesentlig.

Når man først er engasjert er det lett å glemme at det nettopp er kroppen, dette utdaterte maskineriet som driver hele greia.

Jeg sier kroppen, fordi jeg er overbevist om at hvis mennesket ble oppfunnet i dag hadde

vi hatt større hastighet, lagringsplass og kanskje til og med et mer moderne utseende.

Jeg føler at å påpeke hvor disfunksjonell kroppen kan være, er nesten for åpenbart.

Men kroppen er sinnsykt avhengig av visse ting. de kroppslige behovene tar mye tid hver eneste dag, pluss at den trenger et visst vedlikehold.

Dessuten kan den knekke i to, velte og dø.

Til og med kopper designet for småunger velter ikke. Eller knekker for den saks skyld.

Hode og kropp må spille på lag, fordi begge er avsidig avhengig av hverandre.

Det er kanskje det værste. Noen ganger hadde det vært bra å skille de to,

fordi det av og til frister med en liten pause.

Glem sukksessen med fakkeltoget, glem særemnet som ble vellyket

og varte i tre kvarterish.

Glem at jeg har møtt masse fantastiske folk, utfordret meg selv og

tatt utforfringene på strak arm.

Glem at i denne stressende tiden har jeg taklet den fint, ingen psyko utbrudd,

ingen veldig urasjonelle handlinger, ingen utskjelling av uskyldige,

og alle gryende angstannfall har blitt kontret på en fantastisk måte.

Fornuftens tilhengere ville sagt at hvis du først er på "sensible lane"

er det smartest å bare gå straka vegen, ja egentlig å bare følge den helt til du kollapser i 80 årene.

For oss mentalt hændikappede er det ikke så lett.

Det er en usynlig kraft som ser ut til å forflytte oss fra "sensible lane",

til "psyko hill", "helvetes gaten" eller "veien til galehuset".

Jeg føler meg som dritt.

Jeg tror min eksistens bare kan være reell innenfor disse veggene.

Jeg tror at hvis jeg går ut så skjer det noe forferdelig.

Og jeg kjenner at jeg blir kvalm av tanken.

Bare tanken på å gå ut til denne jungelen av en by, til sirkuset av en skole,

får det til å fryse inne i meg.

Kreftene mine påpeker at de ikke er ladet,

og hjerna mi sier at dette er kanskje den dummeste ideen jeg noen sinne har hatt.

Jeg har lyst til å legge meg under dyna å grine,

fordi håpet om bedre dager ikke eksisterer.

Det finnes bare nå, og det er evig.

Etter en opptur kommer det en nedtur.

Og etter en anstrengelse slutter jeg å fungere.

Jeg er stuck. Men dette er ikke medlidenhet til meg selv.

Dette er et slag i trynet fordi jeg vet at jeg egentlig ikke

kan gjør mitt beste i omtrent to uker i strekk og så forvente å overleve.

Min tilstand per dags dato krever kontinuerlig avslapping.

Hvis ikke går jeg på en smell.

Dette er en smell.

Jeg prøver å si til meg selv at dette vil gå over,

at over skyene er himmelen alltid blå,

det finnes lys i enden av tunnelen.

Den sarkastiske latteren som bobbler i hodet mitt

forteller meg dessverre noe helt annet.

- Hedda

Jeg stempler meg selv herved for hypokonder.
Jeg lider av sykdomsparanoia.

Polynevropati, helt klart!

- Anonym

Fakkeltog, behind the scenes.

Har du lest sunnmørsposten i dag, om det er nettavis eller papirutgave,
så vil du se mitt fjes pynte den opp.
De ringte i går for å høre om fakkeltoget som jeg er med på å arrangere for Gaza.
Det er en viktig sak,
og jeg anbefaler alle å gå inn på smp.no og ikke bare lese artikkelen,
men også alle de mongo kommentarene folk har mot meg/saken.

Fakkeltoget blir førstkommende Onsdag klokken 19:00,
og går fra Rådhusplassen.
Det er en million medarrangører ( i alle fall ti),
så jeg håper det blir en stor greie.
På Facebook er det allerede 74 folk som sier de kommer;)
Dette er selvfølgelig en ikke-voldelig demonstrasjon, hvis noen i det hele
tatt var i tvil på dette.

Behind the Scene,
hva skjer?
Jeg skjønner ikke hvorfor SMP alltid ringer på et gal tidspunkt.
Ringer de når jeg er lys våken og ikke har bedre å ta meg til
enn å svare på deres spørsmål? Nei.
ringer de når jeg er forbredt på hva temaet i det hele tatt handler om? Nei.
Og ringer de når jeg er i godt humør, og vennelig? Nei.
SMP har en tendens til å ringe når jeg er på fylla, eller når jeg er fyllesjuk.
Ellers så ringer de når det er lite dekning, eller mens jeg sover.
Ofte helst er alle dårlige faktorer samtidig på plass når de slår på tråden, og selvfølgelig; jeg har lite batteri og ikke har
energi nok engang til å røyke.
Dette er SMP.
Heldigvis stiller de ofte spørsmål som er lette å svare på.
det er de veldig konkrete du får, som går ann å slenge på masse gode kommentarer og ekstra informasjon, eller så er det store åpne spørsmål.
Det værste noen sinne må ha værdt "hva står Rød Ungdom for?",
når jeg er fyllesjuk, sliten, har dårlig batteri på telefonen, og sitter på en buss på vei hjem er "hav rød ungdom står for" ikke noe jeg helt klarer å ramse opp som en perlesnor.
Dessuten ligger det et annet "problem" når du skal representere Rød Ungdom,
er at alle journalister har visse forventninger til deg.
Når det er flere andre ungdomsparti som også skal intervjues så får du beskjed
om å ta på deg "raddisklærne" eller "prøv å se litt Rød Ungdom ut".
Når bilder skal tas er det bakrunnsmotiver som skal se "røffe ut" ,
eller "ru'elig" ut.
Når vi skal arrangere aksjoner eller demostrasjoner forventer de at vi
har plukket stein i månedsvis for å kaste på politiet,
og når vi sitter på i bilene deres ler de og sier vi helst ikke skal lage
revolusjon i den.
Det er greit å bli sett på som en ytterkant, og en stemme i politikken
som ikke bare er A4. Men av og til
kommer statusen som "raddis" i veien for hva vi egentlig mener.
Vil de ha et intervju med en steinkastende person med buttonjakka på,
kunne de ringt en klovn, ikke til R.U.
til og med vi klarer å oppdatere oss litte grann.

Hvordan ser dagene ut fremover?
Bortsett fra å fikse de små siste detaljene er det å intervjues på Onsdag
klokken 08:10 på Radio Ålesund, sammens med Marianne, som også er en av initiativtakerne som det heter på fint.
Så skal en god sak velges, fakkler skal kjøpes inn, og penger skal støtte
sivile i Gaza.
En annonse skal skrives, og medarrangører skal prates med og avklares med.
Pressemeldinger skal ut, alle type medier i området skal inviteres (og kanskje engasjeres).
Det er mye frem og tilbake, og litt uklare beskjeder.
Å arrangere noe slikt virker alltid som en veldig god ide,
og som en ræv ide når du først begynner å jobbe med den.
sinnsykt mye skal ordnes.
Og siden jeg lider av konsekvent telefonskrekk er det ikke alltid like lett og
fullføre alle oppgaver.

Om det er slitsomt? ja. Det er mye dritt og praktiske ting som skal løses.
Men noen positive ting er tilstede; engasjement fra meg selv og fra andre,
mediene kontakter meg, og camwhoren som jeg er blir overlykkelig.
Det er en god sak, og allerede er jeg invitert på en Øl og pizza etter fakkeltoget.

Hedda

The Worst Kung Fu?!

EEY, eeehæy! - Live lol

SHADAAAP!

<3 - Live

Hardt mot hardt.

Jeg lever enda i 2009 krisa, men møter den nå på en annen måte.
Krisa kan sammenlignes med en midtlivskrise;
det var kanskje ikke helt her jeg så for meg at jeg ville være
i 2009. Ikke bare trodde jeg at alle ville være død,
men om så menneskeheten skulle overleve, hadde jeg en liten
forestilling av meg selv som en fornuftig person.
En person som har penger i mer enn en uke,
en som ikke fremdeles går på fjortisfylla hver helg,
en person som hadde en viss kontroll over livet sitt,
og ikke minst en person som i alle fall klarte å rydde rommet sitt.
Jeg er der liksom ikke helt kan du si.
så når klokka slo tolv på nyttårsaften og
kalendere ble skiftet til årstallet 2009,
kom en hel rekke eksistensielle spørsmål som en sklitakling.

Hadde jeg vært førti eller femti og opplevd samme greia,
hadde jeg mest sannsynlig gått inn i en skillsmisse med mannen min. Det er
det folk tydligvis gjør i den alderen.
Jeg har ingen å skille meg fra. Jeg har ingen andre plasser å dra til,
ikke noe i livet mitt som går ann å forandre.
Så nå stiller jeg hardt mot hardt.
Biter sammen tennene, og
ignorer at 2009 kommer til å bli det året
der jeg virkelig ikke vet hva jeg går til.
Jeg gjør. Og ferdig med det.

For det er et jævla stress å komme tilbake på skolen
og lekser, innleveringer og prøver fyller kalenderen opp.
Det er et jævla stress når jeg har vært på fylla så mange dager i ferien
at jeg ikke har fått gjort noe av jobben min.
Jeg har en million møter å forbrede meg til,
samtidig som det er treninger og kamper tett i tett.
Problemer er ikke hva du velger å gjøre,
om du velger skole og en innholdsrik fritid,
eller om du velger å ikke gjøre noen ting.
Problemet er at det ser ut som om alle faktorer som er med i livet
til en person,
tror selv at det er den eneste faktoren.
Så får du ei lekse i historie som tar fem timer å gjøre,
vil det ikke si at du får en lengre frist for levering av historielæreren,
det betyr at du må kannselere alle andre planer
for Onsdag.
Det som er så inn i helvetes ironisk, er at hvis du klarer å lekke litt syting
til noen som kun er noen få år eldre enn deg om akkurat dette temaet,
så får du dritt tilbake. Får hva vet jeg, eller vi som er 18
om livet?
Og jeg skal innrømme det, jeg har ikke det meste med erfaring.
men jeg vet godt hva stress og overarbeid er.
Den dagen alle over 20 år må nødt til å ta med seg det meste av jobben
hjem når kontortiden er ferdig, uten å få lønn for det,
kan de si noe.
Når de jobber ca. 3 timer hver dag over arbeidstiden sin uten å få så mye som
som en bonus, eller har ordning med at da får de en ekstra fritid,
kan de kanskje forstå situasjonen.
Når de attpåtil må ha en ekstra jobb for å dekke alle utgifter,
kan de begynne å prøve å argumentere.
Når hobbyen til alle som er over 20 ikke lenger er noe man gleder seg til,
og noe man gjør av fri vilje, men rett og slett har blitt en ballast,
en floke du ikke kommer deg ut av,
så kan de klage på lik linje.

Flere ganger, når jeg i det hele tatt prøver å få noen til å forstå
situasjonen, så er dette ofte svaret jeg får.
"du er så ung, du vet ingenting. Jeg jobber, og nå skal jeg og dama/typen finne leilighet å flytte inn i, det er stress det!"Ja, da skal jeg faen si at jeg er jævlig glad for at jeg
ikke har kjæreste, fordi det rett og slett ikke
finnes tid i livet mitt til å prøve enda en person til lags i livet mitt.
Hadde jeg bare kunne bruke fritiden min til å se på leiligheter,
gå på visninger og chille på jævla finn.no. Hadde jeg bare hatt tid til det.
hadde jeg bare hatt en jobb som betalte nok til at jeg hadde råa til en leilighet.
Så skulle du sett noe annet enn syretryne på meg.
Det andre utsagnet jeg ofte blir møtt med er "vi har gått gjennom det alle sammen.
du får ingen sympati, du får ikke en gang en klapp på skuldra. Det er hver sin gang"
Ok, jeg kan ikke si noe imot dette. De fleste i Norge har hatt en skolegang.
Jeg driter i statestikken som sier at det er flere studenter og elever som i dag lider av stress og depresjoner, enn for femti år siden, for 30 år siden, eller for 10 år siden. Greit, du har vært borti det samme.
Da burde du vel vite at det rett og slett ikke er lett?
De fleste ser ut som om de har glemt "hvordan det var å være ung".
Å når de har komt såpass opp i alderen at de ikke engang klarer å sette seg inn i situasjonen eller å tenke tilbake...
Senil, usympatisk, gammel, eller rett og slett ignorant er tankene jeg får om slike.
De aller værste, er kanskje de som later som om de skjønner at det meste egentlig bare er stress. Det er de som faktisk klapper deg på skuldra og sier de ønsker at de håper fremtiden er lysere. Der skulle de ha lukt kjeften.
For det neste som kommer rennende ut av dem er store indikasjoner på
at jeg burde slappe litt av i et annet skole fag, i en annen fritidssyssel,
ja, aller helst slutte. Og dette fordi at jeg skal prioritere
deres aktivitet. Om det er Norsk, Religion, Filosofi eller Volleyball.
"Slapp av med livet ditt, prioriter heller, sett alle krefter inn i det jeg vil du skal gjøre" opplegget er muligens værst fordi at det
faktisk fører til en smule dårlig samvittighet fordi denne muligheten
er umulig.

Men denne gangen, bare så det er sakt, har jeg ikke åpna kjeften min.
Hver gang jeg får lyst til å sleppe ut litt av trykket på nærmeste syndebukk graver jeg oftest nesa ned i en bok og prøver å utnytte tida godt.
Jeg knytter alt som er av muskler i kroppen min og pugger demokratiseringen av Norge, pugger konsulatsaken og lærer meg å analysere det meste av sjangere.
Jeg pugger Galtung og Ruge. Jeg ser på ulike maktfaktorer i verden.
Jeg memoriserer og produserer artikler, essay og andre sakprosa tekster
om de mest hinsides tingene jeg aldri får bruk for.
Hvorfor?
Det finnes ikke et svar.
jeg har blitt Supermann.
Jeg bare gjør.

Pendulum- Still Grey

Feel good. - Live

The Cinematic Orchestra - To Build A Home

Et lite/stort bidrag. - Live

2009... ?

Når jeg var fem år, var det en ettermiddag
at den store fæle broren min sa at verden kom til å gå under en eller annen gang i 2008.
Hadde det vært en eller annen religiøs greie han var opptatt av på den tiden, hadde
jeg ikke lagt så mye opp i det.
Men det var tydeligvis et eller annet vitenskapelig funn eller noe i den duren.
Jeg var ikke dum, men snarere heller veldig overfølsom.
Det endte med at jeg gjemte meg under kjøkkenbordet og grein
i flere timer.

Det er flere ting vi kan lære av denne episoden.
Ikke bare har jeg har forandret meg mye siden jeg var fem...
Men en ting har liksom alltid satt igjen.
2009 kommer aldri til å skje.

Så jeg lar ikke 2009 skje, i alle fall ikke før i morgen.
Jeg later som om verden ikke finnes,
legger meg under dyna og leser Pelle og Proffen.
Når jeg ikke gjør det ser jeg på Disney Channel og drikker Ananasbrus.