Camhoe!

Jeg fikk webcam til jul!

Egentlig burde jeg fått det som 13 år for at

det skal være sosialt akseptabelt hvor glad jeg er.

Nå har jeg også mye som skal bli tatt igjen,

så jeg har laget en kjapp en,

en liten kollasj om du vil.

Enjoy!

- Hedda

Julesvosj!

Det gikk ikke opp for meg før på julaften at det var jul igjen. 

I år har det vært det minimale av gavekjøping, kakebaking, juletre pynting, 

og ønskeliste skriving. 

Skole og jobb bestemte seg for å bli noen bitcher akkurat i desember,

det var rett og slett ikke så mye tid til å innstille hjerna på at det var jul. 

Det ironiske med julaften var at det hverken var gavene, ribba, kolerabistappa eller

juleduken som vekte hjerna mi,

det var når jeg lå krøket over doen og spydde ribbefett som magen min nektet å ta i seg.

Det var når jeg skulle ta dorull for å tørke vekk slevet fra haka mi;

den var dekorert med reinsdyr.

Ikke for å være ekkel, men spying ble det mer av.

Julen har forandret seg fra tradisjonelle helligheter og tradisjoner, spenning og for mye mat.

Nå er den fylt med dødtid som fylles med øl, venner og randoms. 

Jeg og Live har vært på en tredagers fylletur, og merkene av romjula 

er blåkuler, streker etter noen som tegnet på meg og et knukket bankkort.

For to dager siden lå jeg og to andre og spydde i oppkjørselen min i fem tida om natta,

mens vi lo uforskammet høyt mellom brekningene. 

So this is christmas sier jeg til meg selv mens jeg prøver å pusle sammen det jeg husker fra kvelden før får å få et helhetlig minne.

Ordene smaker ikke julekaker, men nachspiel og fastfood. 

Jeg har ingen julesang på hjerna,

men "if I let you go" av Westlife som jeg og en kompis sang karaoke til 

i går kveld.

Live ødelagte et trommesett når hun hoppet på en fyr. 

.... Det er ikke så mye å si egentlig. 

Det værste er egentlig (bortsett fra et knekt bankkort), 

er at ferien snart er ferdig.  Jeg skulle gjør mye lekser,

og jobbe mye. Dessuten slappe av.

Hittil har jeg ikke gjort en dritt,

og har null energi. Ikke noen ladde batterier,

ikke noe frisk og rask  til skolestart.

Jeg er forferdelig blakk og lukter rart

Dessuten er kneet mitt blått med noen skrubbsår på. 

- Hedda, 

omtrent over og ut. 

Det e din dag i dag, herregud for en hærlig dag!

Som nylig attenåring, fremdeles boende hjemme,
har jeg fremdeles litt uferdig skolegang.
Dette tvinger meg (selv om mange påstår at det er frivillig) til å stå opp før hanen galer hver bidige dag og tusle ned på skolen, og åpne døra til morgentrøtte fjes alltid sjarmerende fem minutter forsein.
Dette er mitt 12. eller 13. år hvor jeg sitter på en stol med
nødvendige redskaper forann meg time etter time,
mens verden flyr forbi meg uten at jeg engang rekker å registrere at "dagen er din".
Skole har gitt meg utfordringer, på alle måter.
Kunnskapen har jeg aldri hatt særlig nevneverdige problemer med, siden jeg er et relativt oppegående menneske. Jeg har hittil svevet på IQen jeg ble født med, og er føler ikke at jeg trenger å gjør særlig mer enn det jeg har gjort hittil. Det går jo så greit uansett liksom.
Men skolen, som en institusjon alle må gjennom på en eller annen måte, er mer enn som så. Kanskje er det bare mitt mangel på perspektiv,
likevel sitter jeg igjen med følelsen av at læring er noe vi gjør på skolen når det passer seg sånn, når vi ikke er opptatt med andre ting.
(la oss kalle det Harry Potter perspektivet. Han hater ferier, jeg hater friminutt, putt oss i samme bås).
Det er nemlig mange flere utfordringer på skolen som både har gitt meg glede og tårer, frustrasjon og en daglig dose raseri.
Skolen som institusjon er proppfull av folk. Ulike folk, forskjellige folk, et mylder av folk.
Men mest av alt idioter jeg hater.
Som elev blir jeg tvunget til å innfinne meg med idiotiske læremetoder fra pedagogikkfanatiske lærere, harde krav til arbeid om uintresange temaer
jeg aldri noen sinne kommer til å bruke igjen (eks, det binære tallsystemet, hvordan legge fliser, hvordan lage krakker, eddadikt og målenheter fra gamle dager).
Men uannsett hvor mye slit det er med læreplaner og hva/hvordan man skal få et stoff inn i hodet, og håpe det blir sittende der, så er det andre ting som plager meg.
På toppen av det hele, mer enn på mange måter en utilfredstillende hverdag,
så krever skolen samhandling med andre.
Missforstå meg rett,jeg liker mennesker. Jeg liker å være sosial, det er jo derfor jeg har venner. Jeg liker å snakke, le, dele historier, for å ikke snakke om kunnskap med andre mennesker.
Bare ikke med idioten som sitter foran meg, piller seg i nesa og stinker promp.
Som jente har jeg også en tendens til å dra med meg halve venneflokken når jeg skal på do, sminke meg eller bare se meg i speilet.
Men bare min venneflokk. De utvalgte kan du si.
Jeg vil ikke møte halvparten av 1. klasse på do, fnisende og i full gang med å gni brunkrem ut i trynet hver dag klokken 11:20. for å gå ned i kantina klokka 11:30, sitte der i ti minutter, før de igjen må opp igjen på et eller annet klasserom.
Mangler jeg respekt for andre mennesker?
bare fordi jeg finner de irriterende?
nei. jeg vil heller si tvert motsatt.
Mandag morgen, som en røyker, tar jeg andre røyken utenfor skolen i vær og vind (klokken 09:42). Det eneste jeg ønsker er fred og ro, rett og slett tid til å våkne.
Et lite pusterom, hvor jeg kan prøve å overbevise meg selv om at verden egentlig ikke er så jævlig som den ser ut som.
Jeg, mangel på respekt for andre mennesker?
Hva med de som begynner å røyke som 18 åring? Hvor humoren ligger på nivået om hvor gøy det er å spenne hverandre i rompa og le uforskammet høyt og stygt etterpå?
Mandag morgen, 09:42?
Til og med når det regner?
DET min kjære venn, DET er mangel på respekt.

Dette er min situasjon.
Dette er helt klart en ufrivillig situasjon, som jeg ufrivillig møter,
og det sjeldent med et smil om munnen. Men jeg skal være ærlig, "aldri undervurder ditt publikum". Jeg har et særdeles snevert og lite tolerant syn til andre mennesker, ikke fordi jeg gennerelt hater dem, ikke fordi jeg føler meg overlegen, og ikke bare fordi jeg tror å sammenligne dem med en stein i skoen etter en 10 timers lang fottur som har gitt varige sår som atpåtil ikke gror før en måned etter.
Jeg er livredd for dem. Livredd for alle aspekter med deres dømmekraft, og dette igjen fører til at jeg må gå på en hel rekke piller og møte en gang i uka på sykehuset for å få ut alt drittet jeg tenker om dem før jeg klikker, hopper ut for nærmeste stup i det første øyeblikket jeg er alene. Jeg er som et barn fra ugangda, skolen er en kamp for å overleve,
hver jævla dag.

I mine irritasjoner sitter jeg i timene og regner ut argumenter for at jeg skal ha en annen undervisning enn andre.
Hvordan jeg kan vinne både rektor, lærere og ressurser på min sidefor å få et alenerom hvor jeg kan jobbe med havet med lekser og unødvendige oppgaver uten å bli forstyrret av alle andre som sitter rundt meg.
Jeg kryper sammen på stolen og prøver å gjemme meg under pulten når folk bak meg begynner å le, fordi jeg er hellig overbevist om at nå, nå er det jeg som har gjort noe galt/teit/feil/dårlig/ufrivillig morsomt.
Jeg kommer for sent på skolen for å unngå å snike meg gjennom kavet av menneskene som fyller gangene før læreren slepper de inn på klasserommet,
og når jeg først kommer inn, setter jeg meg alltid alene.
1 av 10 har sosial angst. det vil si at av alle elevene på skolen så er det 100 som hver dag må finne slike manøvrer for å komme seg gjennom dagen. Legge inn metoder for å ikke begynne å hyperventilere, kalkulere når det er minst folk på doene (klokken 10:55),
og hvilke røykeplass som er minst folk på (den nedenfor B bygget før klokken 1).
Hver eneste detalj må bli nøye planlagt, hver eneste detalj!
Som hvordan man skal gå inn døren, lukke den opp, eller hvilken strategi man
skal bruke når andre ser på deg (analyser hvorfor de ser på deg, og hvordan du da skal reagere normalt) .
Dette er ikke kødd, vi leker ikke livredd.

Men skolen min er ikke hvilken som helst skole. Vi er den største i hele fylket, og omtrent alle lærerene er på venstresida av politikken. Vi bryr oss om hverandre, vi brys oss om miljøet, de handikappede, mannen i gata, barna i Afrika... ja, snart ikke plass til elevene fordi solidaritetsfølelsen er så stor.
Det er ikke bare jeg som regner ut hvor mange folk som sliter hver bidige dag på denne skolen, vi har faktisk en gruppe med lærere som sitter i et utvalget "psykisk helse".
"Det var jo sånn som det skulle være" tenker kanskje du.
Eller "så fint", og kanskje du til og med nå ser på problemet som løst, eller som om det finnes en løsning i nærmeste fremtid.
Jeg ble overasket selv. I mine lange tre år på skolen har jeg ikke hatt en fjert av aning at det fantes noe sånt. Ikke engang når vi skulle analysere skolen vårt som ett sosialt system kom dette noensinne på banen.
Er det en grunn? er det fordi denne lugubre gruppen driver med sjusk og fjas og setter penger på kontoer i sveits?
er det disse folkene som kaster budsjettpengene våre i det Store Svarte Hullet?
Eller er det rett og slett fordi at taushetsplikten blir tatt så alvorlig at de oppfører seg som AKP på 70 tallet?
Eller, suger de rett og slett så mye, er rett og slett så inkompetente at de ikke er værdt å nevne?Vel, helt evneveike er det ikke.
Litt forsinka, feira skolen min "verdensdagen for psykisk helse"
Den 16. Oktober, viste gruppen seg for første gang i dagens lys.
Grunnen til forsinkelsen var ferien, men med godt humør ble vi likevel oppfordret til å ta på oss rødt denne dagen, for å vise at vi bryr oss.

Jeg tok på meg røde sko. Delvis for å vise at jeg brydde meg, og husket dagen.
Delvis for å komme unna medat det bare var sko som jeg brukte hver dag.
Når man går på allmen, gjelder det ofte å holde en lav profil.
Det finnes mange farger her i verden, og klær blir produsert i de aller fleste.
Men fjernere fra rødt har jeg aldri sett folk kledd seg.
Jeg tror ikke at folk ikke bryr seg, jeg tror bare at når man får en beskjed om å ta på seg røde ting på en mandag, er det få som husker det til fredag.
Ingen anklaget meg for å være super entasuiastisk, ingen påpekte meg som pliktoppfyllende psyko. mine sko, godt plassert under pulten i skyggen fra sekken min, var det ingen som la fokus på (god planlegging lønner seg).
På alle dører, om jeg skulle inn eller ut, hang det røde hjerter hvor det stod "vis at du bryr deg",bare får å gni det inn. Bare for å trykke det i ansiktet mitt.
Jeg følte meg som en elefant i en glassbutikk. En feil bevegelse og jeg var føkked for alltid.
Det værste scenarioet kom likevel klokken 11:15. vi hadde fått tidlig fri fordi læreren hadde ingen fler pedagogiske krumspring å underholde oss med.
Så vi fikk gå å drikke kaffe. Jeg var faktisk akkurat på vei ned i kantina før toget med de blonde, blåøyde skulle innta sine plasser på bord nr.1 .
Jeg var tidlig ute, jeg så for meg en tom kantine, uten kø, uten drittunger både forann og bak som maste som sjokolade og pizza. Jeg skulle ha kaffe, og jeg skulle faen med nyte den.
Helt alene.

"HAR DU FÅTT NOE KJÆRLIGHET I DAG?!"
En brilledame i flagrende gavanter står bak ett bord og holder en klubbe (les. kjærlighet på pinne hvis du ikke kan sunnmørsk), formet som et hjerte, som for å by den til meg, sammens med en feit borsyre jeg har lest før.
Jeg stirrer forskremt på dem. Fikk ikke frem et ord.
Dette var en felle. Hva skal man svare?
Svaret nei ville bli tolket slik: Jeg har ikke fått noe kjærlighet. ingen er glad i meg. derfor velger jeg å drite i denne dagen.
eller at jeg rett og slett driter i dagen. pick your choice om hvorfor. Ignorant blir man sett på som uannsett.
Svaret Ja ville bli tolket slik: Ja, alle elsker meg, jeg får kvalmt mye med kjærlighet hver jævla dag. Hadde jeg likevel tatt en klubbe, ville jeg bli sett på som grådig.
Jeg ble rød i fjeset. Jeg matchet de røde skoene, og fant ut at hverken ja eller nei ville passe.
Så jeg tok trikset broren min lærte meg for å komme meg gjennom tyskprøver; vet du ikke hvordan det skrives eller sies, si en mellomting, så kan de tippe selv. "hmjanei*kremt*hm"
Så gikk jeg motvillig bort til damen med brillene og flagrende gavanter og tok en klubbe og en brosyre om BUP.
Jeg dreit i kaffen. Jeg dreit i å sleike klubben til alt det spiselige var vekke.
Jeg tok meg heller en røyk. Trakk langt ned i lungene og kjente hvor usunt og kreftfremkallende deilig den var. Kikket på klokken.
Om bare en time skulle jeg vær på sykehuset.
Jeg tenkte på hvilke strategier jeg kunne bruke for å virke mest usynlig på bussen, og hvilken som var minst folk på.
Vurderte om det kom til å vær mange folk inn på doen på skolen, slik at jeg muligens måtte gå hjem får å pisse.
Etter at jeg sluttet i gym bare noen uker tidligere, hadde jeg tross alt fritime det var mulig å være på skolen. Å gå forbi damen med flagrende gavanter og briller var uaktuelt, så jeg tok sekken min på ryggen og gikk hjem.

Ikke før senere forstod jeg at det var ikke jeg som hadde overreagert.
Det er ikke jeg som er teit fordi jeg føler meg flau når noen hauker etter meg
"HAR DU FÅTT KJÆRLIGHET I DAG?".
Det var bare en mongo måte å gi dagen for psykisk helse oppmerksomhet på.
Selvfølgelig, de som ikke personlig er rammet eller er pårørende, gir seg en god faen i slike ting .
Verden er et håpløst publikum.
Det er nesten som at jeg vil motsi alle poeter, forfattere og filosofer og si "drit i ungdommen, de gir seg faen uansett", for i de fleste tilfeller stemmer det jo.
Hva med å heller tilfredstille de som er rammet, hva med å først og fremst få disse på godfoten?Hva med å gi slitene, suicidale skolehatere en dag fri for å slappe av på.
For å komme seg litt,for å bli ajour med egne følelser?
Hva med å kjøre meg til sykehuset slik at jeg slapp en jævel av en buss, fullstappet med Volsdalen barneskole 2B?
Hva med noe som faktisk funger ?
Noe som faktisk hjelper ?
Hvorfor ikke gi de 100 på skolen som hater alle andre et eget klasserom når de skal ha en prøve, eller ett kott for den del.
Hvorfor ikke ordne deres fremføringer forann en vanlig lærer, og ikke 30 stk kvisete eklinger?
Hva med å skape en følelse av at det er greit å være litt psykisk utafor en gang i blandt,
at man virkelig ikke trenger å manne seg opp får å prøve å få godkjent fraværet fra skolen når du skal til psykolog,
eller forklare at du dessverre ikke fikk lest til prøven fordi du satt oppe å grein heile jævla natta?
Burde ikke disse tingene vært prioritert aller først?
Jeg stod forann sykehuset og tenkte dette, mens jeg tok opp hjerteklubben (snedig ordspill egentlig).
"Prevensjon.no" stod det på plastikken rundt. Jeg sukket.
Til og med ikke den delen var gjort skikkelig.

På bedringens vei?

Jeg ser på mtv i store, stygge klær. Bordet forann meg er full
av jeg-er-syk-duppeditter som halsdrops, snørrpapir og
140 tomme nesedråpeflasker.
Jeg har mast hull i hodet på alle som uheldigvis har vært på
msn, og jeg har til og med dusjet.

Det fæle utslettet holder på å forsvinne. Restene som er igjen
er tørre og er omtrent leverfarget. Det klør som et helvette.
Når jeg er ute og røyker ser huden min bleik ut,
og kunne tilhørt en nerd med store brannskader.
Nok herlige detaljer?
Da skal jeg ikke fortelle hva jeg må gjøre for
å få sove.

Dagene er forjævlig lange, og delt i tre.
er det frokost, middag, kvels?
Hadde jeg spist noe i den rekkefølgen hadde det vært slik.
(nomnom, frokosten i dag bestod av en Mozart kule og en halv peanøtt).
istedenfor en god dose med næring, er
det som går ned i halsen kun flytende pencelin.

Flytende pencilin.
Jeg har drukket mange jævlige ting i mitt liv.
I noen av mine første alkohol minner drakk jeg en smørje
av baylies, whisky, brandy, konjakk, saft, øl, vin, akevitt.
Alt som egentlig fantes i pappa sitt spritskap.
Dette var jo klart blandet sammen. Jo mindre plass
alkoholen tar, jo lettere er det å smugle med seg ut.
Og jeg ble nok dritings av dette. Jeg spydde nok av dette
"bulimia, twice the taste" holdt jeg på å si.
Ikke bare måtte jeg drikke det, det kom ut med samme fæle smaken,
helst i en grøft i en av de dårlige områdene i byen.
Når jeg var 13 hadde jeg kronisk jernmangel og måtte derfor drikke en eller annen mikstur hver jævla dag får å ikke besvime.
Det smaker dritt. Det minner om steinerskolens kur mot kreft;
jæævlig sunt, men det tar nesten livet av deg bare å lukte på væsken.
Jeg har heller aldri vært den rikeste personen,
så når jeg skulle bestemme meg for hvilke alkohol jeg skulle innta i helgene,
var ikke det særlig valgfritt.
Ikke bare bar det den billigste spriten,
men blandevann hadde jeg heller ikke råd til.
Så ser du meg helle Smirnoff vodka 40% på høykant på en lørdagskveld uten noe problem,
er det ikke fordi jeg ikke har smaksløker,
men fordi at det er barnemat i forhold til dworek-kalinka-tjenobryl sprit.
Erfaringen min med jævlige ting man kan ta inn flytende
er lang, vond, og omtrent uutholdelig å tenke på.
Men seriøst, flytende pencilin?!
Jeg har nesten mødt min overmann.

Mitt kristne legekontor.

Delvis i ørska stravret jeg meg ut av heisen og inn på legekontoret...
For å gjøre en lang historie kort fordi jeg egentlig ikke har energi nok til å blogge:

Etter timesvis venting på et venterom med "det gamle testamentet" og
kristne hyllestsanger er det endelig klart;
jeg har fått en kraftig halsbetennelse.

Ikke bare har jeg en million piller jeg ikke klarer å svelge,
men får å bøte på det hele har jeg fått flytende et eller annet
som smaker dritt. og jeg har ikke engang levende smaksløker.

Jeg puster

Dette er et sensativt tema. Ikke bare er dette veldig personlig,
og selv om jeg ofte ser på det med en viss ironisk distanse (som virkelig er nødvendig),
er dette en stor del av hverdagen min.
For andre kan det også være sensetivt, om man er i samme situasjon selv, eller er "pårørt".
Derfor; blir du støtt, har et problem med deg jeg skriver, eller lurer på noe,
gi besjed i kommentar feltet så kan du få mailen min og så tar vi det på "tazte privven", får å si det sånn.
Jeg krysser fingrene for at dette ikke blir brukt mot meg,
og jeg krysser også fingrene for at folk får noe ut av å lese det, at på en eller annen måte betyr noe for noen.
Fordi jeg er ikke alene. 2 av 3 mennesker kommer til å oppleve depresjon en eller annen gang i livet.

Det spiller ingen rolle hvordan det begynte, hvilke faktorer som medfører slike ting
hvis man ser borti fra arv/miljø. kanskje skriver jeg mer om det en annen gang.
En oppfølging blir det mest sannsynlig.
Dette er ikke ment for å whine, men fordi jeg personlig mener er et tema som burde taes opp i flere sammenhenger.
Derfor blir denne etikketen som det heter på fint; survivalkit for mentalt hændikappede.


Jeg visste jeg følte meg bedre, men å være helt klarert får denne uken, og forhåpentligvis en stund fremover,
var mer enn jeg torde drømme om.
Og forsåvidt mer enn jeg nesten tørr innse.
Hvor lenge har det vært siden? år? måneder? dager?
Hvor lenge siden er det at ting har vært stabilt? enda lenger?
Det er ikke vits i å spekulere, analysere, eller kverulere.
Jeg er allerede kvalm nok som det er.
Det er skremmende nok som det er.
Nå skal jeg bare kjenne. Jeg skal jeg bare... jeg vet ikke.
Jeg skal være, leve som de kaller det.
Fordi jeg endelig kan.

Gennerelt sett tar jeg hver uke en test hvor resultatet er en måling på hvor
deprimert den og den uken.
Etter en periode der jeg har nådd topp på topp, altså tatt highscore gang på gang,
er det nå en lowscore.
Ifølge tallene har jeg det dritbra.
Visste du ikke det ? kan noen kanskje spørrre.
Jo, klart merket jeg at noe var annerledes.
Som deprimert vet man at dagene bare en evig masse med en smørje av ork.
Og virkelig sette seg ned å kjenne på følelsene er meningsløst i seg selv,
for skulle du gitt dem karakter hadde alle fått stryk.
Det beste er uannsett å ikke tenke så mye på dritten. i alle fall i det korte løp.
Tallene er en rangering som taler klart for seg når
virkelighetsperspektivet mitt er føkka. Har du levd en god stund
i et svart hull blir man ofte blind når lyset først kommer, kan du si.

 

Det kjennes ut som jul og bursdag samtidig, bare på ekte.
Jul og Bursdag, bare uten at jeg føler meg elendig.
Dette er livet, tenker jeg. og merker at det ikke er så fryktelig gale.
Har jeg jobbet meg opp til dette?
Det er fremdeles vanskelig å legge noe som helst positivt på skuldrene mine.
Prøver jeg å tro at jeg har klart det,tar jeg ikke bare feil, fordi veien enda er milevis lang,
men også fordi jeg ikke helt er klar for det helt enda.
Dette er likevel et bevis på at en dag, at det er mulig, å komme seg opp av gjørma.
Dette er enorm for meg.

Jeg kan klare det, og jeg er på riktig vei.
dette er 100 % positivt.
"the evil twin" har gjort et eller annet riktig,
og med hovedsaklig ingen annen motivasjon enn
at jeg personlig ville.
 
Jeg tror ikke det hele er over.
Jeg er ikke så dum, it aint over 'till the fat woman sings, it aint over 'till its over.
Samme hvor mye jeg har lyst til å hoppe opp og ned til jeg besvimer,
kaste alle medisiner og kutte all kontakt med det meste jeg har med leger,
hadde det vært et blindspor.
Siden dette er en lidelse, enten forårsaket av en annen lidelse, eller i seg selv,
er dette mest sannsynling noe jeg kommer til å slite med en stund.
det finnes flere spøkelser som må ut av skapet. flere dager vil virke som et elendig liv i seg selv,
og jeg kommer til å ligge urørlig under dyna mi igjen mens jeg prøver å konsentrere meg om å ikke eksistere i det hele tatt.

Men dette er første etappe.


Hvordan føles det spør du?
Dagen er den samme. Skolen er fremdeles kjedelig og jeg
kommer til å bli irritert om jeg får noe ekkelt til middag.
Det er vanskelig å peke ut forskjellen,
men skulle jeg ramset opp noe som antyder at jeg nå har vunnet første runde må det være:
- Jeg vet jeg kommer meg gjennom dagen likevel.
- det kjedelige og elendige har en slutt. Jeg er 100% sikker.
- jeg er ikke stuck i en seig masse som hindrer meg fra å gjøre noe.
- jeg har mer energi
- jeg tenker ikke stygge ting om folk som går forbi meg. I alle fall ikke så mye som før.
- Jeg lurer på hvordan du har det.
- Jeg ser gleden i ting.
- det føles ut som om jeg har vært blind, og nå plutselig ser
omverdnen. og den er faen ikke så gale.
- synes jeg visse ting er kjipt? Ja. garantert. Men det er ikke det eneste jeg føler.

Hedda.

Tanker fra tentamen.

Media tentamen.

Tentamen. Tenkalen, Regalen, Shmalen.
Klokken er 09:06, noen har allerede blitt tatt for juks.
Jeg jukser ikke, men jeg kveler et lite knis når
tentamensvaktene går forbi meg og leser hva som står på tshorten min:;
Nå har me juksa litt. klokken er litt over ni, og med kanskje 2. minutters søvn i natt er ikke humoren
særlig... bra?
Jeg kan umulig jukse, for jeg skriver ingenting.
Oppgavene er helt O.K, noe jeg kunne gjort i blinde.
Problemet er at jeg blir så utrolig kvalm når jeg må nødt til å være seriøs.
I fem timer.
Det blir litt overload, kan du si.
Hjertet mitt dunker, huden min svir og hodet er fylt med bomull.
Jeg vil bare bli ferdig med tentamenen, og så gå hjem å sove.
Det værste er egentlig at allerede i går hadde jeg samme målsetning;
jeg gledet meg faktisk allerede til å gå hjem å sove. På mandag.
Tentamen eller ikke.
Men i dette tempoet kommer jeg ingen vei.

klokken er 10:07.
jeg har nettopp prøvd å røyke. Ikke det at jeg fikk det til,
men halveis ut ble jeg stoppet av en gammel dame som mest av alt ligner en rosin
som påstår at jeg ikke kan gå alene, "du må ha med deg en vakt".
"beklager, jeg har helst lyst til å gå alene" svarer jeg.
Rosinen sier med sin gamle heliumstemme at dette ikke er mulig.
Så situasjonen jeg ikke ville skulle komme, kommer.
hun spør rommet, alle som er presset ned i kantina om det er noen
andre som vil trekke litt friskt luft, mens hun gjør " " tegnet med hendene.
Jeg vet allerede at det ikke er noen andre enn meg i rommet som røyker.
Hadde de spurt, kunne jeg fortelle det til dem.
Men gamle rosiner har en tendens til å vite best, tror de.
Nyskjerrige øyner, og ikke nyskjerrige øyner finner meg
og jeg smiler som en helt, og later som jeg eier selvironi.
Forbanna går jeg, med vakt ned til røykeplassen og
avviser en hver form for chitchat og hyggelige fraser.
Jeg vil jo bare være alene.

Filosofi tentamen.

Det er tentamen igjen.
I dag er temaet historie og filosofi, nærmere bestemt kunnskap og sannhetssøken.
Jeg skal inn i alle kategoriene vitenskap kan plasseres inn i,
alle synsvinklene vitenskap har blitt sett gjennom,
og ikke minst skal jeg ta en strabasiøs tur gjennom flere paradigmeskifter.

Ja, jeg gleder meg nesten til å begynne.
Får de som har hørt meg whine i de siste ukene vet at dette er en tøff tentamen,
ikke bare er det i filosofi som i og får seg er... lettere enn kjemi,
men det er et fag som krever du holder tunga rett i munnen.
Det er utrolig mange definisjoner å forholde seg til,
mange vinkler, nyvinninger, og kritikk å ha kontroll over.
som om faget ikke var vanskelig nok fra før er tentamen
rett opp under universitetsnivå.
Det tragikomiske med filosofi er at det aldri finnes et svar,
bare tankerekker i det uendelige.
kommer du frem til at vitenskap er f.eks sannhetsøken på en objektiv måte,
må du så igjen definere sannhet, objektivitet, og hvordan disse står sammen.
Man kan bryte ned det meste til kun småbiter,
og først da kan man enten tenke at språket ditt setter en begrensning for meningen,
eller at det rett og slett ikke finnes noe mening.

Politikk tentamen.

Det er tredje tentamen. jeg er sint.
første oppgave kan du omtrent bare løse ved hjelp av "presentasjonen på forbredelsesdagen".
Jeg har ikke noe valg en å skrive ren og skjær løgn.
Og det er greit. jeg skal servere læreren min flere sider med kvalm og seig løgn,
for det er nøyaktig det han ber om.
Vi har ikke hatt noen presentasjon. Heller ingen forbredelsesdag.
Oppgaven fikk vi på fredag før skolen sluttet, og siden den tid har jeg vært opptatt.
Ikke bare har fritiden min gått med til praktiske ting som jobb,
men den har også sletet meg ut.
Det finnes ikke et ledd i kroppen min som har det bra akkurat nå,
og hodet mitt er fylt med klasebomber; jeg er redd at hvis en del går av,
følger resten med ned til helvete.
Det er en dum oppgave, ikke minst en utrolig kjedelig en.
Heller ikke samsvarer den med oppgavearket vi fikk utdelt på kontoret,
faglæreren våres var dessverre i Tyrkia, så vi fikk
ingen veilledning heller.
Er vi liksom smart nok?
Jeg tviler ikke på evenene mine. Jeg kunne ha svart bra på
denne tentamenen.
Problemet er at akkurat nå er jeg så sint, sliten og trøtt
at jeg knapt kan holde meg selv sittende.
Kildebehandling. første del.
Og jeg har ikke vært i nærheten av noe som kan ligne på internett denne helgen.
Er det min skyld sier du?
Datoene for tentamen kom sent, og 50 års dagen var allerede bestilt.
Kampene var allerede tidsatt,
og Julebordet var også planlagt flere måneder i forveien.
Er det jeg som ikke har planlagt skikkelig? Prioritert?
Skolen har heller ikke lagt til rette en dritt.
Med faglærer fraverende og mangel på forbredelsesdag har jeg mest lyst til å
gå herifra og be dem prøve på nytt,
og neste gang gjøre det skikkelig.
Dette er lite gjennomførbart,
og det finnes ingen tvil.
Løgn, Løgn, Løgn. Si det høyt til deg selv
og om noen spør, skal jeg fortelle sannheten;
jeg løyg. Jeg skrev bare tull.
Igjen.

Har fitta di fått lungebetennelse?

"det er typisk norsk å være god" får liksom en helt ny mening

etter dagens desidert mest oppsiktsvekkende (tolk det som du vil) nyhet.

Norges befolkning er ikke bare annerkjent for å være flink på ski,

får å ha verdens dårligste fotball lag, ordne opp i internasjonale konflikter og ha masse olje.

04.12.08 er det helt klart;

vi har utvkilet en ny form for kjønnsykdom!

Faen tenker kanskje mange, må man ta enda flere rare tester hos gynekologen?

Dortvil ikke. Den kan oppdages på akkurat samme måte som klamydia,

den ha samme symptom og virkning som klamydia,

og kurers på akkurat samme måte.

Dette er gode nyheter, for --

klamydia er den minst smertefrie og pinlige kjønnsykdommen du kan ha.

du slippper å stikke en pinne lignende ting opp i kuken,

du slipper å ha noen som stikker fingrene sine langt inn i fitta di,

du pisser bare i en kopp.

Det som derimot er viktig er å ta de første strålene på morgenurinen.

Ikke midt-strålene, som tydligvis er vanlig når du skal sjekke

om du har andre bakterier i deg.

Den nye norske kjønnsykdommen har enda ikke fått et skikkelig navn,

men hittil går det etter det latinske som er Mycoplasma genitalium,

og her får du litt fakta om den:

* Mycoplasma genitalium er i familie med en annen mykoplasmabakterie som kan gi en form for lungebetennelse.

* Folk som er smittet har plager i form av utflod, svie og tegn på betennelse.

* I likhet med Klamydia, så kan du få egglederbetennelse pluss at den øker faren for nedsatt fertilitet.

Det er mye morsomt man kan si om nordmenns sexliv,

og passer det egentlig i denne situasjonen å fortelle om det?

Spiller ingen rolle. her får du den uannsett...

- Innbyggerne i Norge har gjennomsnittlig sex 101 ganger i året.

- Vi i Norge har mest one night stands, og har et ganske avslappet forhold til det.

- Overvektige jenter har mest sex (dette gjelder også for USA)

- Menn drømmer oftest om sex (mens barn drømmer mest om dyr).

- 13 % av norske menn kjøper sex, mange av dem sier at sex er en rett for mannen,

men en plikt for kvinnen.

- Flere har sex etter de fyller 70. dette er igjen mest ugifte menn,

men kvinner er de mest fornøyde med sexen.

- undersøkelser viser at de som har sex tidlig, ofte utvikler seg mer stabilt enn andre.

- Det første kysset mellom to personer som er tiltrukket hverandre betyr mer enn de fleste tror; omkring 65 % mister interesse for den motsatte personen hvis kysset er dårlig.

Dessuten, det lille hjuldyret (en organisme, snarere enn et dyr),

har ikke hatt sex på 40 millioner år.

"Jenter som kommer" avslører heterofile myter.

Jeg føler at når man starter en blogg, så burde man være en smule orginal.
I det minste burde man skrive tekstene selv.
Men hva skjer når noen har skreve det perfekte?
Man skal ikke klusse med det som er bra nok fra før,
så her kommer et utfrag fra boken Jenter som kommer av Ida Jackson og Maren
Kristiane Solli.

Heteromyter.
Vi kan historien om heterosexen, ikke sant?
Du ser dem på forsiden av kioskromanene: Den barkse mannen med mørkt hår og åpen skjorte
som holder rundt en ung pike med halvåpen munn og øynene lukket.
Kjolen hennes flagrer i vinden. Snart kommer han til å kysse henne, rive av henne klærne,
slenge henne ned i blomsterengen og kjøre det digre lemmet sitt inn i henne mens hun
stønner av lyst.
Han tar henne som hun aldri før har blitt tatt. De når
klimaks samtidig mens de rir en felles bølge av lyst og begjær.
NOT.
La oss avkrefte heteromytene en gang for alle...

- Dere kommer nettppe til å få orgamske samtidig. 80% av alle
kvinner trenger direkte stimulering av klitoris for å få orgasme -
sjansen for at dere skulle komme samtidig, er forsvinnende liten.
Slutt å forvente det, slutt å forsøke.
- Ikke alt handler om vagina hos jentene.
Beklager men skjeden er ikke det mest erogene stedet.
Skjedeåpningen, G - punktet og livmormunnen kan være kilder til seksuell
nytelse, men resten av vagina er ikke så følsom.
Ja, vi vet at jenter i pornofilmer penetrerer seg selv med dildoer i time etter time
mens de stønner som om de var midt i en fødsel,
men hvis du vil få henne til å stønne,
bør du utvide repertoaret ditt.
-Fingre, tunge og sexleketøy er ikke kuk - substitutter.
De er gode, selvstendige sexteknikker.
Dette betyr både at kjæresten din ikke synes penisen din er for dårlig
selv om hun vil du skal bruke sexleketøy på henne.
Og penisen er ikke det eneste du trenger i et aktivt sexliv.

Det neste jeg vil ta med er kanskje litt kontroversielt når det blir tatt så ut av sammenheng.
Poenget her er værtfall hva heterofile par kan lære av to damer (kjøp boka selv

om du ikke skjønner poenget! anbefales egentlig uannsett, boka er kjempebra).

Mange heterofile har sex slik "man har sex" fordi det finnes et ferdigskrevet manus for dem.
Siden lesbiske par ikke har et sånt manus, er de ofte flinkere til å indivualisere og tilpasse seg
hver enkelt elsker.

Hva en mann og en dame kan lære av to damer.
- Bedre rutine for sikker sex. Mange er opplært
til å tenke at "ingen kuk, intet problem" når det kommer til kjønnssykdommer.
Selv om dere bruker kondom ved tilfeldig sex, er dere ikke
beskyttet når du gir henne oralsex eller fingrer henne.
- "Din tur, min tur". Å venne seg til at orgasmer er noe man gir hverandre,
og at begges orgasme er ike viktig.
- Tenke at man gir og får sex, ikke tar og blir tatt.
Det er vedig erotisk å gi noen orgasme. Det beriker sexlivet å
gjøre det å tilfredstie hverandre til en opphissende aktivitet.
- Å ha sex på partnerens premisser.
Alle jenter har forskjellige veier til orgasme, og den gode teknikken er den teknikken
som fungerer.
Enten det er 20 minutters slikking av klitoris, eller å kle seg ut som Max Mekker
som tar henne til himmels, er det akkurat det dere må ta som utgangspunkt.

Ylvis og jeg, del 2.

Jeg har problemer med å skjule det, så jeg velger å være ærlig.
Jeg er en stor fan av Ylvis.
Bergensbrødrene har fått smilebåndet mitt til å trekke seg oppover
i flere år.
De første minnene jeg har kommer fra den kjedelige jobben min,
da jeg sitter for meg selv og registrerer redningsflåtesertifikat på kontoret, og
jobber intents med å ikke le slik at det høres; nettradio + ylvis har fått meg
gjennom de tyngste timene med RFD flåter og utallige serienummer fra helvete.
Time på time har gått vekk til TV titting på Bård og Vegard,
og time på time har gått med på å heie høylytt til Vegard (som klart er favoritten),
på Ylvis møter veggen.

Nå om dagen er guttene mine ute på turne i Norge meg showet sitt Ylvis 3.
Dette har vært utenfor rekkevidde lenge; ikke har jeg penger til biletter,
og ikke har det vært ledige biletter.
Den største nedturen må ha vært når alle på jobben min var invitert til Ylvis 3, bortsett fra meg,
og for å ikke snakke om da Live inviterte meg på Ylvis, og i det jeg sa ja,
og Eva skulle bestille biletter, hadde det blitt utsolgt.
Snakk om å bli ignorert, og snakk om sjebnens jævlige ironi.
Å komme seg på Ylvis 3 var dermed ute av verden, jeg ikke flere sjanser.
I en følelse av å være litt Jørgen Hattemaker, hørte
jeg med store ører på hva andre som hadde vært på showet hadde å si om det.

Det var på lørdag, litt over klokken fem at jeg fikk en telefon med Steffen,
en venn av meg.
"Hva skal du i dag?" spurte han
jeg svarte som ærlig var, at jeg var på vei hjem for å sove. jeg var ganske trøtt.
"Du har vel ikke tid til å være med på Ylvis? har en ekstrabillett, skal med jobben".
"ylvis? seriøst? JA! klart e har tid!"
" takk gud, ingen andre vil bli med".
"Ka faen?! det e jo YLVIS!"
Er det mulig? Det føltes ut som bursdag og jul på en og samme dag,
og attpå til hadde jeg blitt fornøyd og direkte glad for alle gavene.
Jeg var i 100, i 1000, kanskje opp i 10 0000 en liten stund også.
Jeg vet ikke. Jeg husker ærlig talt ikke så veldig mye fem minutter etter
min og Steffens samtale.

Jublende løp jeg opp til Cafeen hvor Live satt.

Jeg trengte seriøst hjelp
En vennine hadde klaget dagen før over at alle hadde høyhelte sko på Ylvis 3, bortsett fra hun.

Hun hadde følt seg stygg, og tankene mine gikk over på megselv igjen;
Mitt antrekk for dagen var en skitten og hullete joggebukse, ingen sminke, og ullundertøy.
Jeg forstod at jeg trengte en makeover, kan du si.
Ikke ta meg feil, jeg er glad i Live. Men hun er ikke den som til vanlig
har de fineste klærne. Kule, ja, men fine er ikke noe jeg vil skryte på henne.

Men Live hjalp meg likevel. Joggebuksene ble fort skiftet ut med en brun fløyelsbukse,
med seler. Ullundertøyet ble "dessverre" værende på.
Jeg fikk også låne noen sokker, slik at jeg kunne ha den 2 nummer forstore buksa ned i sokkene, slik at jeg ikke skulle trakke på den.
Tanken var fin, men med en lilla og en svart sokk følte jeg meg ikke akkurat som
kveldens prinsesse.
I følelsen av å være verdens styggeste "date", ble det
ikke bedre når Steffen spurte om jeg hvorfor jeg hadde med meg gymbag--
dere skjønner hvor jeg vil hen.
Alt i alt kan vi si at vi skilte oss ut fra alle de andre gjestene, selv om etter min mening var vi et relativt fikst par.
han i raddisstilen fra topp til tå, og jeg som uteligger,
ingen tvil om vi tiltrakk oss oppmerksomhet.

Ylvis var fantastisk. For første gang på lenge fikk jeg maniac
følelsen av å være dritforelska. Med vegard bare noen timeter foran meg
var det ikke lange veien for meg til å faktisk ta på han.
Aldri før (i alle fall på lenge) har jeg vært så lykkelig.
på sete 2, rad 10 virket det som om jord og himmel møttes,
mellom pingusketsjer og insane ninja moves, mellom andres latter og
Steffens stille homring.

At kvelden også senere var fantastisk, for å ikke snakke om gratis,
er en annen historie.
Hvordan noen rett og slett ikke snakket til meg p.g.a ullundertøyet,
og andre igjen gav meg Øl for styggeste antrekk, får du kanskje høre om en annen gang

I alle fall,
tusen takk til Steffen for å tenke på meg når ingen andre vil ha han (haha),
til BR leker for god middag og tolerant innstilling.
Og ikke minst til
Ylvis brødrene for herlig underholdning, gjennom flere år.

Hedda

Mens vi venter...

Grunnet litt problemer med å holde meg våken i dag,

har ikke dagens blogging skjedd helt enda.

Her har dere imidlertidig noe å underholde dere med i

ventetiden.

http://www.youtube.com/watch?v=jWLz_7zyon8&feature=related

Sammen er vi ensom

Livet har så mangt å by på, bare ikke i dag.
Horfor oppstår dette tilfellet?
Etter time etter time på en kafe alene. Drar vi hjem, og time etter time sitter vi fortsatt alene.
Har vi isolert oss fra omverden? vi er pålogget på msn, facebook og mobilen liggende forventnings full i lommene. Fortsatt alene? Korrekt.
Har vi ikke tatt kontakt? Har vi ikke tydd til alle midler for kommunikasjon?
JO, vi har faktisk sett gjennom telefon listen 10ganger hver, i håp om at mirakler skal skje.
Hvor befinner det sosiale livet seg? Hittil har vi sett tegn av det i tyrkia og mars, men det nærmeste er jo simpelt nok bare 3 bussturer og en ferge unna. Håpefulle? Etter klokken 22.00, ikke så veldig.

Hedda: har vi tatt feil? er vi ikke så fantastiske som vi tror vi er?

er vi ikke festens midtpunkt? er vi utdatert?

har våres 15 minutters rampelys gått forbi oss?

Live: Vi har ikke tatt feil, folket har tatt feil. Dette er tydeligvis et resultat av feil telling av stemme sedler.

Hedda: mange politikere sier etter de har tapt en valgkamp; "det er ikke politikken det er et problem med, det er kommunikasjonen".

for det første vil jeg ikke stille meg i samme kategori som tapere,

for det andre, har vi rett og slett dårlig kommunikasjon?

Forrige "fest" vi var på, oppførte vi oss dårlig?

og ha i bakhode at minst en av dem har ikke pratet med meg siden.

Live: Øl... Svaiet jeg vekk fra tema? Jeg beklager ikke.

Hedda: du lurer deg unna sannheten. det er DERFOR vi ikke har venner.

vi burde satse lavere. vi burde satse på de som drikker seg så dritings de ikke

husker oppførselen vår (eller min).

Live: kan ikke det bare bli sommer?

Hedda: vi tåler ikke sol Live. Vi holder oss inne hver gang det blir over 15 grader.

Live: Smart trekk om du spør meg. Du tåler ikke sol, jeg tåler ikke sol. Skal man ikke vike unna det som dreper en, det som gjør at vi blir lomper og ikke løver? Jeg føler nå at jeg trekker meg inn mot et farlig territorium, tåler ikke mennesker oss? Gjør vi dem til lomper?

Hedda: Folk flest er lomper. Jeg liker dem ikke.

ærlig talt bruker jeg dem bare når jeg kjeder meg.

Live: Folk flest er romper. Jeg liker dem ikke.
ærlig talt bruker jeg dem bare når jeg kjeder meg.

Hedda: romper, lomper, shmomper.

hvis vi ikke liker dem, burde vi ikke være fornøyd når det bare er oss?

Live: Kjære deg, vi har vært gjennom dette utallige gange før.
Vi kan godt underholde oss selv, eller underholde hverandre. Men begge krever en så stor grad med oppmerksomhet at vi blir utslitte. Ser ikke du hva som skjer akkurat nå?
Vi søker oppmerksomhet, vi skriver ut til verden.

Hedda: så vi skal bare forvente at hele verden velvillig lar seg slite ut kun for vår underholdning?

Bruker vi dem bare? det er det som er spørsmålet.

Vi har vært borti lignende saker før,

bruker vi folk? føler de seg brukte?

Live: Zzzzz... Ikke nok med at folk kjeder meg, samtalen om dem kjeder meg mer.

Hedda: Jamen det e viktig! om vi finne problemet så kanskje vi slippe flere fredagskvelder

som denne!

Live: E føle ikke akkurat at vi spare på midla våre.
E føle at vi har dratt frem mange ess fra ermet.

Hedda: ?

Live: E skrive på måfå. OPPGITT

Hedda: ... . e legge faktisk sjelen min i dette.

Jeg liker ikke å være alene.

*smiler* haha.

"im sir colling, king off sex! im just on the wrong continent, thats all"

jeg tror vi har samme problemet.

Hadde vi vært i TYRKIA... jeg bare sier det..

Live: E vil ikke mer, no går vi å finne på nåkke, sekke løp eller lignende:)

Hedda: whatever. e e må på alt, trenge bare mer øl.

Takk for oss .

Ylvis og jeg

Det var en vanlig dag i Ålesund.

Det regnet, blåste og tåket hang over alle fjellene som omringer byen.

Klokken nærmet seg halv fire, det tidspunktet jeg skulle møte Live på Storsenteret.

Jeg satt fremdeles på bussen i et kaldt sete og stirret morskt ut på alle andre passasjerer.

Som tiden viser, hadde jeg akkurat våknet, og den første kaffekoppen var enda

ikke fortært; det fantes ingen grunn til å være i et godt humør.

Ikke engang en grunn til å ikke være forbanna.

Så jeg var, mildt sagt forbanna.

Bussen rullet inn på holdeplassen og jeg rasket med meg sekken min og trampet bastant

inn på Storsenteret.

Opp første rulletrapp, og entret fremdeles like forbanna

der jeg skulle møte Live.

Klokken var 15:31.

Live var ingen plass.

Så jeg satt meg ned på nærmeste benk og konsentrerte meg om å ikke å sovne.

Minuttene gikk.

Klokken ble 14:35, så 14:37. Jeg kikket meg utolmodig rundt.

Det var i alle fall det som var intensjonen.

Rett foran meg stod to mennesker,

og en jævel av en barnevogn.

Jeg vridde kroppen. Jeg prøvde å sno meg i en vinkel slik at jeg kunne se forbi den lille familien.

Ikke faen.

Irritasjonen vokste, så jeg vridde hodet mitt oppover.

Hvem i helvette tenkte jeg.

Håret til mannen var brunt, nesten svart.

En del av hjernen min dro kjensel på han, mens en annen del

tenkte "det kan ikke være, dette er bare tull".

Men joda. Der, rett foran meg,

stod altså Vegard med kone og barn.

Blikket mitt gjømte seg ned i bakken.

Bak det store skjerfet mitt bredte det seg et smil.

"OMG! Vegard! Ylvis! Herregud! Hva skal jeg gjøre".

Jeg nistirret ned i bakken, jeg smilte som en idiot og latteren var ikke

langt i fra.

Den plutselige situasjonen overlumpet meg.

Hjernen min jobbet panisk med å få meg til å oppføre meg normalt.

Til slutt ble jeg rett og slett så flau

at jeg gikk.

Jeg gikk en runde i etagen.

For folk som bor i Ålesund, dere skjønner hvordan dette kan ha sett ut.

Det var i etagen med Spar.

For andre; dette er ikke en stor etage.

Når jeg spraderte rundt i et håp om å gjøre meg usynlig,

er det 100% sjanse for at Vegar m/ familie så meg, men tydelig,

velgte å ignorere meg.

For å vær helt ærlig, tror jeg egentlig dette var en planlagt gest fra Vegard sin side.

Han har tydelig lært seg å utnytte sin kjendisstatus til å få det han ville ha.

Var det tilfeldig at han og familien stilte seg foran meg?

Når jeg hadde rundet etagen og kom frem til minibanken

og latet som om jeg gjorde noe fornuftig med den,

hadde de faen meg tatt plassen min.

Hedda

Første gang jeg sa nei.

Jeg spredde nyheten selv ganske raskt når bloggen var opprettet.
Dette har jeg en tendens til; å skryte av meg selv, og fortelle "ordet på jordet".
På min egen bursdag er det helst jeg som ringer folk
og roper inn i røret "E HAR BURSDAAA! HURRA!".
er dette en form for oppmerksomhetssyke?
trolig.
har det også noe med at jeg er den værste camwhoren jeg vet om?
også trolig.
Er det usunt?
Nei. jeg sier som Tuva, en vennine fra Stavanger;
"Kan vi ikke bake kake? Vi er jo så flinke. Vi brude FEIRE oss selv".

Uannsett, en av de reaksjonene jeg fikk var denne:
"Hva skal du skrive om? Er du noe interresant ?"
Vel...det kan diskuteres hvor interresant.
Men det er ingen tvil om at jeg har noe å komme med (kakestykke til meg).
Denne historien fortalte jeg skeptikeren, og hun lo litt.
Jeg ler også litt når jeg ser tilbake på det.
Men mest av alt er jeg ganske stolt (enda et kakestykke til meg, yess).

Når jeg var yngre så jeg ut som en raddis. En skikkelig raddis.
Med palestina skjerf, stygge sko, bustete hår, hull i buksa og
en stygg t-shorte.
Sminken min var svart som faen, og den eneste plassen jeg sminka var rundt øynene.
Jeg var yngre, flatere, mer sjenert, og hodestups forelsket.
Noen ganger når jeg ser tilbake på mitt liv, sammenligner jeg meg selv med en måse/måke,
alt ettersom hva du kaller det.
Jeg svever langt over byen, og ved første søppelspann (her; det motsatte kjønn) jeg ser,
stuper jeg ned og blir der helt til siste bit av dritt er fortært.
Denne gangen het søppelspannet... la oss kalle han John.
John.
John var ikke raddis, John var mye eldre enn meg, John hadde dårlige venner og John var på den tiden definitivt the One.

En dag pratet jeg med John på msn, og spurte om jeg ville komme på besøk til han å se en film.
Helt i hundre svarte jeg ja, før jeg sprang ned på badet og tok på meg enda mer (svart) sminke.
Hoppet så på første buss, og innen en halvtime stod jeg utenfor døren hans
og ventet dritnervøs og overlykkelig på at han skulle åpne opp.
Vi måtte gå noen etager opp. Det var et slags blokkhus, ikke
fint, ikke stygt. Helt vanlig.
Leiligheten derimot var dritfin. Ryddig, spartansk,
og med en svær TV.

Vi satt oss ned på rommet hans, i senga, og så en film på PCen hans.
Hvilke film det var husker jeg ikke, og der og da skal jeg innrømme vi ikke fulgte så godt med.
Vi sa ikke et ord; vi kjente jo ikke hverandre i det hele tatt.
Etter vi hadde klina i en halvtime sa han noe sånt som
"høhø, det blei ikkje så mye film nei".
Kommentaren slo ikke ann får å si det sånn, men pliktoppfyllende som jeg var lo jeg
forsiktig, og smilte så bredt jeg overhode kunne.
Hvor mye tid som gikk med på klining er jeg ikke sikker på.
Vi klina i alle mulige slags posisjoner, og fordi jeg var så nervøs var alle jævlige.
Kroppen min var spent, vekten var skjevfordelt slik at samtlige kroppsdeler sovnet,
dete hele begynte med andre ord å bli kjedelig.

John stakk da hånden sin ned i buksen min.
Jeg lo litt, og tok den forsiktig ut.
Etter fem minutt fomlet han hånden sin ned igjen. Igjen tok jeg den ut,
men nå på en bestemt måte.
"Ka det e som e problemet?" tonen var irritert.
Lille meg med for mye sminke ble helt ærlig overlumpet.
Hodet mitt gikk i spinn og det eneste jeg klarte å få frem var;
"e har så stygge lår".
Jeg satt meg selv i en felle, for det neste han sa var et oppfølgings spørsmål.
Svaret mitt hadde ikke endt rekken med spørsmål, nå ble det nærmest en diskusjon.
"Ka i helvette det har med saken å gjør?"
Ikke missforstå situasjonen nå.
Dette var ikke et utsagn som tilsa jeg-er-glad-i-deg-uannsett-jeg-synes-du-er-vakker.
men det betydde rett og slett jeg-gir-meg-faen-i-hvem-du-er-spre-bena!.

Nå hadde jeg fått tid til å summet meg.
Det er en forferdelig situasjon, og de fleste har opplevd det.
Jeg ville gjøre alt for at han skulle like meg, samtidig som å ha sex med han
ville være mot min vilje.
Heldigvis, valgte jeg med selv.
"Ingenting, e vil bare ikkje du skal gjør det! e vil ikkje ha sex!"

- det vidunderlige.
det skjedde ikke.
Det tragikomiske er kanskje det at John ikke engang gjorde et forsøk på å skjule skuffelsen.
Hele trynet hans oste av missnøye, og øynene var kalde.
Ja, John var til og med så skuffet, at han rett og slett sendte meg på dør.
"Gå hjem" sa han.
Så jeg tok vesken min og gikk.

På bussturen hjem felte jeg noen tårer.
Så dritt hadde jeg aldri følt meg. Fyren jeg skulle gifte meg med om ti år
ville ikke ha noe med meg å gjøre.
Verden min falt i grus.
Så jeg grein. Masse.

Jeg stoppet etter kanskje 2 minutter.
Det hele ble for dumt til at jeg egentlig brydde meg.
Følelsen av styrke tok over, for første gang hadde jeg behov får å sette
en grense,
og jeg gjorde det.
(kake til meg).

Romansen mellom meg og John stoppet samme dag.
Tre år senere så jeg han på Mc. Donalds, dansende på bordet i
en eller annen rus han ikke hadde godt av.
Heldigvis var ikke jeg kjæresten han hadde som
stod desperat og dro han i hånda,
i et patetisk forsøk på å få han til å
roe seg ned.

Hedda

hrmpf.. eller ka faen?

Dagsordendagslistedagskafaen?

Sitte i senga mi no, gjort det litt for lenge. E får rompesår snart, å de vil e ikke ha, for d e vondt, å hvis e får vondt blir e lei me å om e blir lei me kan e begynne å grine å om e begynne å grine blir e stygg å når e blir stygg blir e bare enda mer lei me, å tilslutt kommer e til å drunke i min egen medlidenhet.

Poenge e jaffal: Særemne skal inn i mårra, å e må jobbe med det. Defor kommer e ikke på så mye spennende å skrive om akkurat no. Hedda har til og med sendt me melding "SKRIV PÅ BLOGGEN". Så som resultat av det sitte e å skrive bare masse dritt no som e sjøl ikke kommer til å vite ka e eller lese før i helga en gang.

E har et tips å komme med, det ganske ok tips, man burde ta det til se. Jaffal kopiere det, legge det inn på youtube å gi den en sjangs. Å alle må huske, e meina det, husk mine ord: Ikke skriv http://www.outube.com/ med mindre du skulle føle d ensom å trenge litt trøst. Velg heller min vei å skrive rett, skriv http://www.youtube.com/.
Det man skal kopiere e ditte: Angus and Julia Stone

Bloggings på G!

Hedda - Fikk du meldinga mi ?
Live - Ja *ser skeptisk ut*
H - God ide ? *smiler*
L - begynne å blogge?
vi kan jo aldri slette bloggen, alt vi skrive blir jo der for alltid! *ser enda mer skeptisk ut*
H - det blir jo det på Facebook også?
L - Jamen...
H - No blir det bloggings. e fiksa det.
L - e vil bestemme over bilda
H - du kan bestemme over utseende også.
L - *smile*
H - også legge vi inn det vi vil sjøl.
og siden vi e to, så blir jo den oppdatert ofte, det blir jo dritnice!
*glise*

Jess, så nå blir det bloggings på G.
Det var min ide!!

Mange mener at blogging er det lite vits i.
Og for så vidt, er jeg helt enig.
Det finnes utallige blogger som inneholder det samme som en tom godteripose;
ingenting annet enn skuffelser.
Det ender med at ingen leser den, og bloggeren sakte men sikkert slutter å skrive.
Alt i alt ender det kun med sider på eks. blogspot som er opptatt;
du kan ikke velge det navnet du vil når du skal starte en ny blogg.

Men jeg ser ikke helt problemet.
Blogging for meg er en utopi av forventninger,
en eurofi, hva nå det måtte bety.
Personlig har jeg over tusen forventninger.
Dette her blir dritbra.

Hvorfor ville jeg starte blogg?
i går kveld fikk jeg ikke sove, dette er ikke et ukjent fenomen for meg,
så jeg trakk frem noen ess fra emnet,
også kalt naturlige sovemedisiner.
Jeg forestiller meg en situasjon og går detaljert igjennom dem.
Noen ganger er jeg en lærer alle elever elsker, og situasjonen
er i et klasserom hvor jeg rett og slett har en fantastisk undervisning, en helt hinsides
intresang og vittig undervisning.
Andre ganger er det at jeg holder en skjennepreike for noen som virkelig fortjener det.
I de situasjonene har jeg ofte et fiktivt publikum som hører med store ører
på de herlige frekke argumentene mine og de ydmykende
personlighetsbeskrivelsene jeg har mot personen jeg kjefter på.
Dette ender alltid i stor applaus og latter fra publikum.
Og etterpå vil alle spandere Øl på meg. Noen ganger
kommer jeg også i avisen, beskrevet på linje med talene til Martin Luther king,
og senere blir både kost og losji betalt for meg, slik at den geniale hjernen
min kun skal få konsentrert seg om en ting; skjennepreiker i det offentlige rom.
Men denne kvelden,
var det altså hva som skal stå i denne bloggen.
Jeg så får meg besøkstallet fyke i været, slik at siden for det meste lå nede
p.g.a for mye trafikk.
Jeg så får meg Live og jeg som de nye dagsorden setterne,
og hver eneste trend måtte blir godkjent på våres blogg før de skulle settes ut i praksis.
Og når viktige beslutninger skulle tas, sjekket Stortinget bloggen vår for å
få den mest fornuftige løsningen.
Noe alla dette var det i alle fall...

Men her er i alle fall noen (selvgode) grunner til at dette blir en bra blogg:
- Både jeg og Live liker å skrive, selv om vi har helt forskjellige
formuleringsmetoder og syn på saker og ting. Derfor kommer
du til å lese tekster fylt med energi og du får en variasjon av innhold.
- Live og jeg har muligens de beste meningene, og de mest fantastiske oppfatninger av
situasjoner. Å høre en samtale mellom oss er en forestilling uten like,
og på denne måten får du de gratis.
- Vi har selvtillit. For en gangs skyld får du lese en blogg
skrevet av ungdommer som ikke fokuserer på hvor dårlig selvtilit bloggeren har.
- Vi er ingen romantikere, heller skeptikere. Derfor får du ikke urealistiske kjærlighetserkleringer på denne bloggen. Se får deg et kjærlighetsbrev som blir oppdatert hver uke, kun ved at navnet til gutten/jenta blir skiftet i overskriften. Hell no.
her er det mye mer intresangt stoff.
- på grunn av vår forskjellig intellegens, får du informasjon om mange forskjellige ting.
- "På nye eventyr" er ikke noe jeg skreiv i farta, men hold deg fast;
her blir det mye spennende kan du tro!

Hedda