Jeg puster

Dette er et sensativt tema. Ikke bare er dette veldig personlig,
og selv om jeg ofte ser på det med en viss ironisk distanse (som virkelig er nødvendig),
er dette en stor del av hverdagen min.
For andre kan det også være sensetivt, om man er i samme situasjon selv, eller er "pårørt".
Derfor; blir du støtt, har et problem med deg jeg skriver, eller lurer på noe,
gi besjed i kommentar feltet så kan du få mailen min og så tar vi det på "tazte privven", får å si det sånn.
Jeg krysser fingrene for at dette ikke blir brukt mot meg,
og jeg krysser også fingrene for at folk får noe ut av å lese det, at på en eller annen måte betyr noe for noen.
Fordi jeg er ikke alene. 2 av 3 mennesker kommer til å oppleve depresjon en eller annen gang i livet.

Det spiller ingen rolle hvordan det begynte, hvilke faktorer som medfører slike ting
hvis man ser borti fra arv/miljø. kanskje skriver jeg mer om det en annen gang.
En oppfølging blir det mest sannsynlig.
Dette er ikke ment for å whine, men fordi jeg personlig mener er et tema som burde taes opp i flere sammenhenger.
Derfor blir denne etikketen som det heter på fint; survivalkit for mentalt hændikappede.


Jeg visste jeg følte meg bedre, men å være helt klarert får denne uken, og forhåpentligvis en stund fremover,
var mer enn jeg torde drømme om.
Og forsåvidt mer enn jeg nesten tørr innse.
Hvor lenge har det vært siden? år? måneder? dager?
Hvor lenge siden er det at ting har vært stabilt? enda lenger?
Det er ikke vits i å spekulere, analysere, eller kverulere.
Jeg er allerede kvalm nok som det er.
Det er skremmende nok som det er.
Nå skal jeg bare kjenne. Jeg skal jeg bare... jeg vet ikke.
Jeg skal være, leve som de kaller det.
Fordi jeg endelig kan.

Gennerelt sett tar jeg hver uke en test hvor resultatet er en måling på hvor
deprimert den og den uken.
Etter en periode der jeg har nådd topp på topp, altså tatt highscore gang på gang,
er det nå en lowscore.
Ifølge tallene har jeg det dritbra.
Visste du ikke det ? kan noen kanskje spørrre.
Jo, klart merket jeg at noe var annerledes.
Som deprimert vet man at dagene bare en evig masse med en smørje av ork.
Og virkelig sette seg ned å kjenne på følelsene er meningsløst i seg selv,
for skulle du gitt dem karakter hadde alle fått stryk.
Det beste er uannsett å ikke tenke så mye på dritten. i alle fall i det korte løp.
Tallene er en rangering som taler klart for seg når
virkelighetsperspektivet mitt er føkka. Har du levd en god stund
i et svart hull blir man ofte blind når lyset først kommer, kan du si.

 

Det kjennes ut som jul og bursdag samtidig, bare på ekte.
Jul og Bursdag, bare uten at jeg føler meg elendig.
Dette er livet, tenker jeg. og merker at det ikke er så fryktelig gale.
Har jeg jobbet meg opp til dette?
Det er fremdeles vanskelig å legge noe som helst positivt på skuldrene mine.
Prøver jeg å tro at jeg har klart det,tar jeg ikke bare feil, fordi veien enda er milevis lang,
men også fordi jeg ikke helt er klar for det helt enda.
Dette er likevel et bevis på at en dag, at det er mulig, å komme seg opp av gjørma.
Dette er enorm for meg.

Jeg kan klare det, og jeg er på riktig vei.
dette er 100 % positivt.
"the evil twin" har gjort et eller annet riktig,
og med hovedsaklig ingen annen motivasjon enn
at jeg personlig ville.
 
Jeg tror ikke det hele er over.
Jeg er ikke så dum, it aint over 'till the fat woman sings, it aint over 'till its over.
Samme hvor mye jeg har lyst til å hoppe opp og ned til jeg besvimer,
kaste alle medisiner og kutte all kontakt med det meste jeg har med leger,
hadde det vært et blindspor.
Siden dette er en lidelse, enten forårsaket av en annen lidelse, eller i seg selv,
er dette mest sannsynling noe jeg kommer til å slite med en stund.
det finnes flere spøkelser som må ut av skapet. flere dager vil virke som et elendig liv i seg selv,
og jeg kommer til å ligge urørlig under dyna mi igjen mens jeg prøver å konsentrere meg om å ikke eksistere i det hele tatt.

Men dette er første etappe.


Hvordan føles det spør du?
Dagen er den samme. Skolen er fremdeles kjedelig og jeg
kommer til å bli irritert om jeg får noe ekkelt til middag.
Det er vanskelig å peke ut forskjellen,
men skulle jeg ramset opp noe som antyder at jeg nå har vunnet første runde må det være:
- Jeg vet jeg kommer meg gjennom dagen likevel.
- det kjedelige og elendige har en slutt. Jeg er 100% sikker.
- jeg er ikke stuck i en seig masse som hindrer meg fra å gjøre noe.
- jeg har mer energi
- jeg tenker ikke stygge ting om folk som går forbi meg. I alle fall ikke så mye som før.
- Jeg lurer på hvordan du har det.
- Jeg ser gleden i ting.
- det føles ut som om jeg har vært blind, og nå plutselig ser
omverdnen. og den er faen ikke så gale.
- synes jeg visse ting er kjipt? Ja. garantert. Men det er ikke det eneste jeg føler.

Hedda.