Ylvis og jeg, del 2.

Jeg har problemer med å skjule det, så jeg velger å være ærlig.
Jeg er en stor fan av Ylvis.
Bergensbrødrene har fått smilebåndet mitt til å trekke seg oppover
i flere år.
De første minnene jeg har kommer fra den kjedelige jobben min,
da jeg sitter for meg selv og registrerer redningsflåtesertifikat på kontoret, og
jobber intents med å ikke le slik at det høres; nettradio + ylvis har fått meg
gjennom de tyngste timene med RFD flåter og utallige serienummer fra helvete.
Time på time har gått vekk til TV titting på Bård og Vegard,
og time på time har gått med på å heie høylytt til Vegard (som klart er favoritten),
på Ylvis møter veggen.

Nå om dagen er guttene mine ute på turne i Norge meg showet sitt Ylvis 3.
Dette har vært utenfor rekkevidde lenge; ikke har jeg penger til biletter,
og ikke har det vært ledige biletter.
Den største nedturen må ha vært når alle på jobben min var invitert til Ylvis 3, bortsett fra meg,
og for å ikke snakke om da Live inviterte meg på Ylvis, og i det jeg sa ja,
og Eva skulle bestille biletter, hadde det blitt utsolgt.
Snakk om å bli ignorert, og snakk om sjebnens jævlige ironi.
Å komme seg på Ylvis 3 var dermed ute av verden, jeg ikke flere sjanser.
I en følelse av å være litt Jørgen Hattemaker, hørte
jeg med store ører på hva andre som hadde vært på showet hadde å si om det.

Det var på lørdag, litt over klokken fem at jeg fikk en telefon med Steffen,
en venn av meg.
"Hva skal du i dag?" spurte han
jeg svarte som ærlig var, at jeg var på vei hjem for å sove. jeg var ganske trøtt.
"Du har vel ikke tid til å være med på Ylvis? har en ekstrabillett, skal med jobben".
"ylvis? seriøst? JA! klart e har tid!"
" takk gud, ingen andre vil bli med".
"Ka faen?! det e jo YLVIS!"
Er det mulig? Det føltes ut som bursdag og jul på en og samme dag,
og attpå til hadde jeg blitt fornøyd og direkte glad for alle gavene.
Jeg var i 100, i 1000, kanskje opp i 10 0000 en liten stund også.
Jeg vet ikke. Jeg husker ærlig talt ikke så veldig mye fem minutter etter
min og Steffens samtale.

Jublende løp jeg opp til Cafeen hvor Live satt.

Jeg trengte seriøst hjelp
En vennine hadde klaget dagen før over at alle hadde høyhelte sko på Ylvis 3, bortsett fra hun.

Hun hadde følt seg stygg, og tankene mine gikk over på megselv igjen;
Mitt antrekk for dagen var en skitten og hullete joggebukse, ingen sminke, og ullundertøy.
Jeg forstod at jeg trengte en makeover, kan du si.
Ikke ta meg feil, jeg er glad i Live. Men hun er ikke den som til vanlig
har de fineste klærne. Kule, ja, men fine er ikke noe jeg vil skryte på henne.

Men Live hjalp meg likevel. Joggebuksene ble fort skiftet ut med en brun fløyelsbukse,
med seler. Ullundertøyet ble "dessverre" værende på.
Jeg fikk også låne noen sokker, slik at jeg kunne ha den 2 nummer forstore buksa ned i sokkene, slik at jeg ikke skulle trakke på den.
Tanken var fin, men med en lilla og en svart sokk følte jeg meg ikke akkurat som
kveldens prinsesse.
I følelsen av å være verdens styggeste "date", ble det
ikke bedre når Steffen spurte om jeg hvorfor jeg hadde med meg gymbag--
dere skjønner hvor jeg vil hen.
Alt i alt kan vi si at vi skilte oss ut fra alle de andre gjestene, selv om etter min mening var vi et relativt fikst par.
han i raddisstilen fra topp til tå, og jeg som uteligger,
ingen tvil om vi tiltrakk oss oppmerksomhet.

Ylvis var fantastisk. For første gang på lenge fikk jeg maniac
følelsen av å være dritforelska. Med vegard bare noen timeter foran meg
var det ikke lange veien for meg til å faktisk ta på han.
Aldri før (i alle fall på lenge) har jeg vært så lykkelig.
på sete 2, rad 10 virket det som om jord og himmel møttes,
mellom pingusketsjer og insane ninja moves, mellom andres latter og
Steffens stille homring.

At kvelden også senere var fantastisk, for å ikke snakke om gratis,
er en annen historie.
Hvordan noen rett og slett ikke snakket til meg p.g.a ullundertøyet,
og andre igjen gav meg Øl for styggeste antrekk, får du kanskje høre om en annen gang

I alle fall,
tusen takk til Steffen for å tenke på meg når ingen andre vil ha han (haha),
til BR leker for god middag og tolerant innstilling.
Og ikke minst til
Ylvis brødrene for herlig underholdning, gjennom flere år.

Hedda

Mens vi venter...

Grunnet litt problemer med å holde meg våken i dag,

har ikke dagens blogging skjedd helt enda.

Her har dere imidlertidig noe å underholde dere med i

ventetiden.

http://www.youtube.com/watch?v=jWLz_7zyon8&feature=related

Sammen er vi ensom

Livet har så mangt å by på, bare ikke i dag.
Horfor oppstår dette tilfellet?
Etter time etter time på en kafe alene. Drar vi hjem, og time etter time sitter vi fortsatt alene.
Har vi isolert oss fra omverden? vi er pålogget på msn, facebook og mobilen liggende forventnings full i lommene. Fortsatt alene? Korrekt.
Har vi ikke tatt kontakt? Har vi ikke tydd til alle midler for kommunikasjon?
JO, vi har faktisk sett gjennom telefon listen 10ganger hver, i håp om at mirakler skal skje.
Hvor befinner det sosiale livet seg? Hittil har vi sett tegn av det i tyrkia og mars, men det nærmeste er jo simpelt nok bare 3 bussturer og en ferge unna. Håpefulle? Etter klokken 22.00, ikke så veldig.

Hedda: har vi tatt feil? er vi ikke så fantastiske som vi tror vi er?

er vi ikke festens midtpunkt? er vi utdatert?

har våres 15 minutters rampelys gått forbi oss?

Live: Vi har ikke tatt feil, folket har tatt feil. Dette er tydeligvis et resultat av feil telling av stemme sedler.

Hedda: mange politikere sier etter de har tapt en valgkamp; "det er ikke politikken det er et problem med, det er kommunikasjonen".

for det første vil jeg ikke stille meg i samme kategori som tapere,

for det andre, har vi rett og slett dårlig kommunikasjon?

Forrige "fest" vi var på, oppførte vi oss dårlig?

og ha i bakhode at minst en av dem har ikke pratet med meg siden.

Live: Øl... Svaiet jeg vekk fra tema? Jeg beklager ikke.

Hedda: du lurer deg unna sannheten. det er DERFOR vi ikke har venner.

vi burde satse lavere. vi burde satse på de som drikker seg så dritings de ikke

husker oppførselen vår (eller min).

Live: kan ikke det bare bli sommer?

Hedda: vi tåler ikke sol Live. Vi holder oss inne hver gang det blir over 15 grader.

Live: Smart trekk om du spør meg. Du tåler ikke sol, jeg tåler ikke sol. Skal man ikke vike unna det som dreper en, det som gjør at vi blir lomper og ikke løver? Jeg føler nå at jeg trekker meg inn mot et farlig territorium, tåler ikke mennesker oss? Gjør vi dem til lomper?

Hedda: Folk flest er lomper. Jeg liker dem ikke.

ærlig talt bruker jeg dem bare når jeg kjeder meg.

Live: Folk flest er romper. Jeg liker dem ikke.
ærlig talt bruker jeg dem bare når jeg kjeder meg.

Hedda: romper, lomper, shmomper.

hvis vi ikke liker dem, burde vi ikke være fornøyd når det bare er oss?

Live: Kjære deg, vi har vært gjennom dette utallige gange før.
Vi kan godt underholde oss selv, eller underholde hverandre. Men begge krever en så stor grad med oppmerksomhet at vi blir utslitte. Ser ikke du hva som skjer akkurat nå?
Vi søker oppmerksomhet, vi skriver ut til verden.

Hedda: så vi skal bare forvente at hele verden velvillig lar seg slite ut kun for vår underholdning?

Bruker vi dem bare? det er det som er spørsmålet.

Vi har vært borti lignende saker før,

bruker vi folk? føler de seg brukte?

Live: Zzzzz... Ikke nok med at folk kjeder meg, samtalen om dem kjeder meg mer.

Hedda: Jamen det e viktig! om vi finne problemet så kanskje vi slippe flere fredagskvelder

som denne!

Live: E føle ikke akkurat at vi spare på midla våre.
E føle at vi har dratt frem mange ess fra ermet.

Hedda: ?

Live: E skrive på måfå. OPPGITT

Hedda: ... . e legge faktisk sjelen min i dette.

Jeg liker ikke å være alene.

*smiler* haha.

"im sir colling, king off sex! im just on the wrong continent, thats all"

jeg tror vi har samme problemet.

Hadde vi vært i TYRKIA... jeg bare sier det..

Live: E vil ikke mer, no går vi å finne på nåkke, sekke løp eller lignende:)

Hedda: whatever. e e må på alt, trenge bare mer øl.

Takk for oss .

Ylvis og jeg

Det var en vanlig dag i Ålesund.

Det regnet, blåste og tåket hang over alle fjellene som omringer byen.

Klokken nærmet seg halv fire, det tidspunktet jeg skulle møte Live på Storsenteret.

Jeg satt fremdeles på bussen i et kaldt sete og stirret morskt ut på alle andre passasjerer.

Som tiden viser, hadde jeg akkurat våknet, og den første kaffekoppen var enda

ikke fortært; det fantes ingen grunn til å være i et godt humør.

Ikke engang en grunn til å ikke være forbanna.

Så jeg var, mildt sagt forbanna.

Bussen rullet inn på holdeplassen og jeg rasket med meg sekken min og trampet bastant

inn på Storsenteret.

Opp første rulletrapp, og entret fremdeles like forbanna

der jeg skulle møte Live.

Klokken var 15:31.

Live var ingen plass.

Så jeg satt meg ned på nærmeste benk og konsentrerte meg om å ikke å sovne.

Minuttene gikk.

Klokken ble 14:35, så 14:37. Jeg kikket meg utolmodig rundt.

Det var i alle fall det som var intensjonen.

Rett foran meg stod to mennesker,

og en jævel av en barnevogn.

Jeg vridde kroppen. Jeg prøvde å sno meg i en vinkel slik at jeg kunne se forbi den lille familien.

Ikke faen.

Irritasjonen vokste, så jeg vridde hodet mitt oppover.

Hvem i helvette tenkte jeg.

Håret til mannen var brunt, nesten svart.

En del av hjernen min dro kjensel på han, mens en annen del

tenkte "det kan ikke være, dette er bare tull".

Men joda. Der, rett foran meg,

stod altså Vegard med kone og barn.

Blikket mitt gjømte seg ned i bakken.

Bak det store skjerfet mitt bredte det seg et smil.

"OMG! Vegard! Ylvis! Herregud! Hva skal jeg gjøre".

Jeg nistirret ned i bakken, jeg smilte som en idiot og latteren var ikke

langt i fra.

Den plutselige situasjonen overlumpet meg.

Hjernen min jobbet panisk med å få meg til å oppføre meg normalt.

Til slutt ble jeg rett og slett så flau

at jeg gikk.

Jeg gikk en runde i etagen.

For folk som bor i Ålesund, dere skjønner hvordan dette kan ha sett ut.

Det var i etagen med Spar.

For andre; dette er ikke en stor etage.

Når jeg spraderte rundt i et håp om å gjøre meg usynlig,

er det 100% sjanse for at Vegar m/ familie så meg, men tydelig,

velgte å ignorere meg.

For å vær helt ærlig, tror jeg egentlig dette var en planlagt gest fra Vegard sin side.

Han har tydelig lært seg å utnytte sin kjendisstatus til å få det han ville ha.

Var det tilfeldig at han og familien stilte seg foran meg?

Når jeg hadde rundet etagen og kom frem til minibanken

og latet som om jeg gjorde noe fornuftig med den,

hadde de faen meg tatt plassen min.

Hedda

Første gang jeg sa nei.

Jeg spredde nyheten selv ganske raskt når bloggen var opprettet.
Dette har jeg en tendens til; å skryte av meg selv, og fortelle "ordet på jordet".
På min egen bursdag er det helst jeg som ringer folk
og roper inn i røret "E HAR BURSDAAA! HURRA!".
er dette en form for oppmerksomhetssyke?
trolig.
har det også noe med at jeg er den værste camwhoren jeg vet om?
også trolig.
Er det usunt?
Nei. jeg sier som Tuva, en vennine fra Stavanger;
"Kan vi ikke bake kake? Vi er jo så flinke. Vi brude FEIRE oss selv".

Uannsett, en av de reaksjonene jeg fikk var denne:
"Hva skal du skrive om? Er du noe interresant ?"
Vel...det kan diskuteres hvor interresant.
Men det er ingen tvil om at jeg har noe å komme med (kakestykke til meg).
Denne historien fortalte jeg skeptikeren, og hun lo litt.
Jeg ler også litt når jeg ser tilbake på det.
Men mest av alt er jeg ganske stolt (enda et kakestykke til meg, yess).

Når jeg var yngre så jeg ut som en raddis. En skikkelig raddis.
Med palestina skjerf, stygge sko, bustete hår, hull i buksa og
en stygg t-shorte.
Sminken min var svart som faen, og den eneste plassen jeg sminka var rundt øynene.
Jeg var yngre, flatere, mer sjenert, og hodestups forelsket.
Noen ganger når jeg ser tilbake på mitt liv, sammenligner jeg meg selv med en måse/måke,
alt ettersom hva du kaller det.
Jeg svever langt over byen, og ved første søppelspann (her; det motsatte kjønn) jeg ser,
stuper jeg ned og blir der helt til siste bit av dritt er fortært.
Denne gangen het søppelspannet... la oss kalle han John.
John.
John var ikke raddis, John var mye eldre enn meg, John hadde dårlige venner og John var på den tiden definitivt the One.

En dag pratet jeg med John på msn, og spurte om jeg ville komme på besøk til han å se en film.
Helt i hundre svarte jeg ja, før jeg sprang ned på badet og tok på meg enda mer (svart) sminke.
Hoppet så på første buss, og innen en halvtime stod jeg utenfor døren hans
og ventet dritnervøs og overlykkelig på at han skulle åpne opp.
Vi måtte gå noen etager opp. Det var et slags blokkhus, ikke
fint, ikke stygt. Helt vanlig.
Leiligheten derimot var dritfin. Ryddig, spartansk,
og med en svær TV.

Vi satt oss ned på rommet hans, i senga, og så en film på PCen hans.
Hvilke film det var husker jeg ikke, og der og da skal jeg innrømme vi ikke fulgte så godt med.
Vi sa ikke et ord; vi kjente jo ikke hverandre i det hele tatt.
Etter vi hadde klina i en halvtime sa han noe sånt som
"høhø, det blei ikkje så mye film nei".
Kommentaren slo ikke ann får å si det sånn, men pliktoppfyllende som jeg var lo jeg
forsiktig, og smilte så bredt jeg overhode kunne.
Hvor mye tid som gikk med på klining er jeg ikke sikker på.
Vi klina i alle mulige slags posisjoner, og fordi jeg var så nervøs var alle jævlige.
Kroppen min var spent, vekten var skjevfordelt slik at samtlige kroppsdeler sovnet,
dete hele begynte med andre ord å bli kjedelig.

John stakk da hånden sin ned i buksen min.
Jeg lo litt, og tok den forsiktig ut.
Etter fem minutt fomlet han hånden sin ned igjen. Igjen tok jeg den ut,
men nå på en bestemt måte.
"Ka det e som e problemet?" tonen var irritert.
Lille meg med for mye sminke ble helt ærlig overlumpet.
Hodet mitt gikk i spinn og det eneste jeg klarte å få frem var;
"e har så stygge lår".
Jeg satt meg selv i en felle, for det neste han sa var et oppfølgings spørsmål.
Svaret mitt hadde ikke endt rekken med spørsmål, nå ble det nærmest en diskusjon.
"Ka i helvette det har med saken å gjør?"
Ikke missforstå situasjonen nå.
Dette var ikke et utsagn som tilsa jeg-er-glad-i-deg-uannsett-jeg-synes-du-er-vakker.
men det betydde rett og slett jeg-gir-meg-faen-i-hvem-du-er-spre-bena!.

Nå hadde jeg fått tid til å summet meg.
Det er en forferdelig situasjon, og de fleste har opplevd det.
Jeg ville gjøre alt for at han skulle like meg, samtidig som å ha sex med han
ville være mot min vilje.
Heldigvis, valgte jeg med selv.
"Ingenting, e vil bare ikkje du skal gjør det! e vil ikkje ha sex!"

- det vidunderlige.
det skjedde ikke.
Det tragikomiske er kanskje det at John ikke engang gjorde et forsøk på å skjule skuffelsen.
Hele trynet hans oste av missnøye, og øynene var kalde.
Ja, John var til og med så skuffet, at han rett og slett sendte meg på dør.
"Gå hjem" sa han.
Så jeg tok vesken min og gikk.

På bussturen hjem felte jeg noen tårer.
Så dritt hadde jeg aldri følt meg. Fyren jeg skulle gifte meg med om ti år
ville ikke ha noe med meg å gjøre.
Verden min falt i grus.
Så jeg grein. Masse.

Jeg stoppet etter kanskje 2 minutter.
Det hele ble for dumt til at jeg egentlig brydde meg.
Følelsen av styrke tok over, for første gang hadde jeg behov får å sette
en grense,
og jeg gjorde det.
(kake til meg).

Romansen mellom meg og John stoppet samme dag.
Tre år senere så jeg han på Mc. Donalds, dansende på bordet i
en eller annen rus han ikke hadde godt av.
Heldigvis var ikke jeg kjæresten han hadde som
stod desperat og dro han i hånda,
i et patetisk forsøk på å få han til å
roe seg ned.

Hedda

hrmpf.. eller ka faen?

Dagsordendagslistedagskafaen?

Sitte i senga mi no, gjort det litt for lenge. E får rompesår snart, å de vil e ikke ha, for d e vondt, å hvis e får vondt blir e lei me å om e blir lei me kan e begynne å grine å om e begynne å grine blir e stygg å når e blir stygg blir e bare enda mer lei me, å tilslutt kommer e til å drunke i min egen medlidenhet.

Poenge e jaffal: Særemne skal inn i mårra, å e må jobbe med det. Defor kommer e ikke på så mye spennende å skrive om akkurat no. Hedda har til og med sendt me melding "SKRIV PÅ BLOGGEN". Så som resultat av det sitte e å skrive bare masse dritt no som e sjøl ikke kommer til å vite ka e eller lese før i helga en gang.

E har et tips å komme med, det ganske ok tips, man burde ta det til se. Jaffal kopiere det, legge det inn på youtube å gi den en sjangs. Å alle må huske, e meina det, husk mine ord: Ikke skriv http://www.outube.com/ med mindre du skulle føle d ensom å trenge litt trøst. Velg heller min vei å skrive rett, skriv http://www.youtube.com/.
Det man skal kopiere e ditte: Angus and Julia Stone

Bloggings på G!

Hedda - Fikk du meldinga mi ?
Live - Ja *ser skeptisk ut*
H - God ide ? *smiler*
L - begynne å blogge?
vi kan jo aldri slette bloggen, alt vi skrive blir jo der for alltid! *ser enda mer skeptisk ut*
H - det blir jo det på Facebook også?
L - Jamen...
H - No blir det bloggings. e fiksa det.
L - e vil bestemme over bilda
H - du kan bestemme over utseende også.
L - *smile*
H - også legge vi inn det vi vil sjøl.
og siden vi e to, så blir jo den oppdatert ofte, det blir jo dritnice!
*glise*

Jess, så nå blir det bloggings på G.
Det var min ide!!

Mange mener at blogging er det lite vits i.
Og for så vidt, er jeg helt enig.
Det finnes utallige blogger som inneholder det samme som en tom godteripose;
ingenting annet enn skuffelser.
Det ender med at ingen leser den, og bloggeren sakte men sikkert slutter å skrive.
Alt i alt ender det kun med sider på eks. blogspot som er opptatt;
du kan ikke velge det navnet du vil når du skal starte en ny blogg.

Men jeg ser ikke helt problemet.
Blogging for meg er en utopi av forventninger,
en eurofi, hva nå det måtte bety.
Personlig har jeg over tusen forventninger.
Dette her blir dritbra.

Hvorfor ville jeg starte blogg?
i går kveld fikk jeg ikke sove, dette er ikke et ukjent fenomen for meg,
så jeg trakk frem noen ess fra emnet,
også kalt naturlige sovemedisiner.
Jeg forestiller meg en situasjon og går detaljert igjennom dem.
Noen ganger er jeg en lærer alle elever elsker, og situasjonen
er i et klasserom hvor jeg rett og slett har en fantastisk undervisning, en helt hinsides
intresang og vittig undervisning.
Andre ganger er det at jeg holder en skjennepreike for noen som virkelig fortjener det.
I de situasjonene har jeg ofte et fiktivt publikum som hører med store ører
på de herlige frekke argumentene mine og de ydmykende
personlighetsbeskrivelsene jeg har mot personen jeg kjefter på.
Dette ender alltid i stor applaus og latter fra publikum.
Og etterpå vil alle spandere Øl på meg. Noen ganger
kommer jeg også i avisen, beskrevet på linje med talene til Martin Luther king,
og senere blir både kost og losji betalt for meg, slik at den geniale hjernen
min kun skal få konsentrert seg om en ting; skjennepreiker i det offentlige rom.
Men denne kvelden,
var det altså hva som skal stå i denne bloggen.
Jeg så får meg besøkstallet fyke i været, slik at siden for det meste lå nede
p.g.a for mye trafikk.
Jeg så får meg Live og jeg som de nye dagsorden setterne,
og hver eneste trend måtte blir godkjent på våres blogg før de skulle settes ut i praksis.
Og når viktige beslutninger skulle tas, sjekket Stortinget bloggen vår for å
få den mest fornuftige løsningen.
Noe alla dette var det i alle fall...

Men her er i alle fall noen (selvgode) grunner til at dette blir en bra blogg:
- Både jeg og Live liker å skrive, selv om vi har helt forskjellige
formuleringsmetoder og syn på saker og ting. Derfor kommer
du til å lese tekster fylt med energi og du får en variasjon av innhold.
- Live og jeg har muligens de beste meningene, og de mest fantastiske oppfatninger av
situasjoner. Å høre en samtale mellom oss er en forestilling uten like,
og på denne måten får du de gratis.
- Vi har selvtillit. For en gangs skyld får du lese en blogg
skrevet av ungdommer som ikke fokuserer på hvor dårlig selvtilit bloggeren har.
- Vi er ingen romantikere, heller skeptikere. Derfor får du ikke urealistiske kjærlighetserkleringer på denne bloggen. Se får deg et kjærlighetsbrev som blir oppdatert hver uke, kun ved at navnet til gutten/jenta blir skiftet i overskriften. Hell no.
her er det mye mer intresangt stoff.
- på grunn av vår forskjellig intellegens, får du informasjon om mange forskjellige ting.
- "På nye eventyr" er ikke noe jeg skreiv i farta, men hold deg fast;
her blir det mye spennende kan du tro!

Hedda