Første gang jeg sa nei.

Jeg spredde nyheten selv ganske raskt når bloggen var opprettet.
Dette har jeg en tendens til; å skryte av meg selv, og fortelle "ordet på jordet".
På min egen bursdag er det helst jeg som ringer folk
og roper inn i røret "E HAR BURSDAAA! HURRA!".
er dette en form for oppmerksomhetssyke?
trolig.
har det også noe med at jeg er den værste camwhoren jeg vet om?
også trolig.
Er det usunt?
Nei. jeg sier som Tuva, en vennine fra Stavanger;
"Kan vi ikke bake kake? Vi er jo så flinke. Vi brude FEIRE oss selv".

Uannsett, en av de reaksjonene jeg fikk var denne:
"Hva skal du skrive om? Er du noe interresant ?"
Vel...det kan diskuteres hvor interresant.
Men det er ingen tvil om at jeg har noe å komme med (kakestykke til meg).
Denne historien fortalte jeg skeptikeren, og hun lo litt.
Jeg ler også litt når jeg ser tilbake på det.
Men mest av alt er jeg ganske stolt (enda et kakestykke til meg, yess).

Når jeg var yngre så jeg ut som en raddis. En skikkelig raddis.
Med palestina skjerf, stygge sko, bustete hår, hull i buksa og
en stygg t-shorte.
Sminken min var svart som faen, og den eneste plassen jeg sminka var rundt øynene.
Jeg var yngre, flatere, mer sjenert, og hodestups forelsket.
Noen ganger når jeg ser tilbake på mitt liv, sammenligner jeg meg selv med en måse/måke,
alt ettersom hva du kaller det.
Jeg svever langt over byen, og ved første søppelspann (her; det motsatte kjønn) jeg ser,
stuper jeg ned og blir der helt til siste bit av dritt er fortært.
Denne gangen het søppelspannet... la oss kalle han John.
John.
John var ikke raddis, John var mye eldre enn meg, John hadde dårlige venner og John var på den tiden definitivt the One.

En dag pratet jeg med John på msn, og spurte om jeg ville komme på besøk til han å se en film.
Helt i hundre svarte jeg ja, før jeg sprang ned på badet og tok på meg enda mer (svart) sminke.
Hoppet så på første buss, og innen en halvtime stod jeg utenfor døren hans
og ventet dritnervøs og overlykkelig på at han skulle åpne opp.
Vi måtte gå noen etager opp. Det var et slags blokkhus, ikke
fint, ikke stygt. Helt vanlig.
Leiligheten derimot var dritfin. Ryddig, spartansk,
og med en svær TV.

Vi satt oss ned på rommet hans, i senga, og så en film på PCen hans.
Hvilke film det var husker jeg ikke, og der og da skal jeg innrømme vi ikke fulgte så godt med.
Vi sa ikke et ord; vi kjente jo ikke hverandre i det hele tatt.
Etter vi hadde klina i en halvtime sa han noe sånt som
"høhø, det blei ikkje så mye film nei".
Kommentaren slo ikke ann får å si det sånn, men pliktoppfyllende som jeg var lo jeg
forsiktig, og smilte så bredt jeg overhode kunne.
Hvor mye tid som gikk med på klining er jeg ikke sikker på.
Vi klina i alle mulige slags posisjoner, og fordi jeg var så nervøs var alle jævlige.
Kroppen min var spent, vekten var skjevfordelt slik at samtlige kroppsdeler sovnet,
dete hele begynte med andre ord å bli kjedelig.

John stakk da hånden sin ned i buksen min.
Jeg lo litt, og tok den forsiktig ut.
Etter fem minutt fomlet han hånden sin ned igjen. Igjen tok jeg den ut,
men nå på en bestemt måte.
"Ka det e som e problemet?" tonen var irritert.
Lille meg med for mye sminke ble helt ærlig overlumpet.
Hodet mitt gikk i spinn og det eneste jeg klarte å få frem var;
"e har så stygge lår".
Jeg satt meg selv i en felle, for det neste han sa var et oppfølgings spørsmål.
Svaret mitt hadde ikke endt rekken med spørsmål, nå ble det nærmest en diskusjon.
"Ka i helvette det har med saken å gjør?"
Ikke missforstå situasjonen nå.
Dette var ikke et utsagn som tilsa jeg-er-glad-i-deg-uannsett-jeg-synes-du-er-vakker.
men det betydde rett og slett jeg-gir-meg-faen-i-hvem-du-er-spre-bena!.

Nå hadde jeg fått tid til å summet meg.
Det er en forferdelig situasjon, og de fleste har opplevd det.
Jeg ville gjøre alt for at han skulle like meg, samtidig som å ha sex med han
ville være mot min vilje.
Heldigvis, valgte jeg med selv.
"Ingenting, e vil bare ikkje du skal gjør det! e vil ikkje ha sex!"

- det vidunderlige.
det skjedde ikke.
Det tragikomiske er kanskje det at John ikke engang gjorde et forsøk på å skjule skuffelsen.
Hele trynet hans oste av missnøye, og øynene var kalde.
Ja, John var til og med så skuffet, at han rett og slett sendte meg på dør.
"Gå hjem" sa han.
Så jeg tok vesken min og gikk.

På bussturen hjem felte jeg noen tårer.
Så dritt hadde jeg aldri følt meg. Fyren jeg skulle gifte meg med om ti år
ville ikke ha noe med meg å gjøre.
Verden min falt i grus.
Så jeg grein. Masse.

Jeg stoppet etter kanskje 2 minutter.
Det hele ble for dumt til at jeg egentlig brydde meg.
Følelsen av styrke tok over, for første gang hadde jeg behov får å sette
en grense,
og jeg gjorde det.
(kake til meg).

Romansen mellom meg og John stoppet samme dag.
Tre år senere så jeg han på Mc. Donalds, dansende på bordet i
en eller annen rus han ikke hadde godt av.
Heldigvis var ikke jeg kjæresten han hadde som
stod desperat og dro han i hånda,
i et patetisk forsøk på å få han til å
roe seg ned.

Hedda