senere...
torsdag 21. oktober 2010
tirsdag 12. oktober 2010
mandag 11. oktober 2010
Lampido! 2
De nye skikkelig lampene har kommet.
Vi hentet de på torsdag hos en eldre kollega av Besta. De var ikke særlig tunge å bære, bare umulig å holde skikkelig. Det er slike ting man legger merke til når man ikke har bil og må være eget transportmiddel.
Senere samme dag satte vi den ene opp, og den funger som bare pokker. Når vi slo på lyset for aller første gang var det som å se alt i et nytt lys (heheeh). Vi kan nå se detaljene i stua, vi ser hverandre som noe annet enn silhuetter. Vi kan til og med se hva som ligger på gulvet skikkelig.
Siden latskapen er en faktum her i hus, har vi fremdeles ikke ryddet vekk pappen som lampene var pakket inn i. Dette er kattene særdeles fornøyd med. De tror de har fått en biteleke, en kloreleke, en gjemmeplass, og et lekestativ. Alt i ett! For å være helt ærlig er det ikke ærlig kan det kanskje ikke kalles for en eske lenger, siden store deler ligger strødd på gulvet i form av papp-biter. Men de er så søte at man ikke kan bli sur på dem særlig lenge.
Vi hentet de på torsdag hos en eldre kollega av Besta. De var ikke særlig tunge å bære, bare umulig å holde skikkelig. Det er slike ting man legger merke til når man ikke har bil og må være eget transportmiddel.
Senere samme dag satte vi den ene opp, og den funger som bare pokker. Når vi slo på lyset for aller første gang var det som å se alt i et nytt lys (heheeh). Vi kan nå se detaljene i stua, vi ser hverandre som noe annet enn silhuetter. Vi kan til og med se hva som ligger på gulvet skikkelig.
Siden latskapen er en faktum her i hus, har vi fremdeles ikke ryddet vekk pappen som lampene var pakket inn i. Dette er kattene særdeles fornøyd med. De tror de har fått en biteleke, en kloreleke, en gjemmeplass, og et lekestativ. Alt i ett! For å være helt ærlig er det ikke ærlig kan det kanskje ikke kalles for en eske lenger, siden store deler ligger strødd på gulvet i form av papp-biter. Men de er så søte at man ikke kan bli sur på dem særlig lenge.
mandag 4. oktober 2010
lørdag 2. oktober 2010
I tankenes tid
Det er vanskelig å studere.
Selv om de fleste er uenige i denne påstanden. En klassekamerat (ja, jeg føler jeg har klassekamerater!!!!) kom med et utsagn "ingen synes synd i studenter". Dette er sant.
I teorien er studenter noen som sjeldent må møte opp på forelesninger, og når de ikke gjør dette møter de masse kule venner også drikker de øl.
For meg er dette en helt annen historie, men fokuset skal ligge på en annen plass enn akkurat det.
Det er vanskelig å være student fordi du aldri helt sikkert vet for foten skal trykke.
Hvilke del av pensum skal du pugge utenat? Hvordan ligger jeg ann? Er jeg kjempe dum, eller har jeg milevis forsprang sammenlignet med andre medstudenter? Du har ikke peiling. Ingen har peiling.
I mitt stille sinn håper jeg på at i fremtiden så vil jeg kjenne mine forelesere godt nok til at jeg kan skille ut ordene "dette må du svare på til eksamen" i en helt vanlig setning.
Hittil har jeg slappet godt av, i den grad det er mulig på mine studier. Nå er det mindre enn to måneder til eksamen, samtidig som jeg ikke føler jeg har lært noen ting. Selvfølgelig, læresetninger og definisjoner har blitt presentert, men jeg har ikke tatt noen alvorlig.
Takket være min kjære venninge Hanne har jeg bidratt til forrige innlevering. Mitt oppdrag var å skrive nynorsk, og der hjalp min venn til. Skrive nynorsk?! Her trengs det et nynorskmenneske.
Det som er friheten med å være student er at ingen sier noe om hva slags kilder du kan benytte deg av. "Ring en venn" er en av de jeg flittig benytter meg av.
Det finnes ikke rett, eller galt. Det finnes ikke nord eller sør, øst eller vest. Det hele er et sirkus. Og hvilken assosiasjon får jeg?
Besta.
Jeg tenker på Besta.
For noen år tilbake serverte jeg i ett av Besta sine selskap. Jeg og Besta går fint sammen på den måten. Hun liker meg som "annsatt" og jeg liker henne som "arbeidsgiver". Hun sier ordrett hva hun vil ha, og hennes ord er korrekt i min handling. Hverken mer eller mindre. Vil hun jeg skal smile mens jeg utfører arbeidsoppgaven forteller hun dette. Mens i vanlig jobbsammenheng er dette noe jeg må finne ut av selv.
Besta sa i dette selskapet at "du kommer til å merke at i denne sammenhengen er jeg ikke Besta, men venninde. Alle mennesker er slik, alle skifter roller".
Ble jeg sjokkert? Ja. Ikke bare på grunn av utsagnet, men også på grunn av sannheten. Besta var ikke til å kjenne igjen. Hun var ingen trygg Besta. Snarere morsom og ironisk. Den dagen ble Besta presentert som en person. Nemlig en sammensetning av flere deler. Og disse delene var særdeles tilpassningsdyktig.
I en annen sammenheng påpekte hun også "det finnes alltid noen som ikke liker deg. Før prøvde jeg å gjøre alle til lags, men nå er jeg så gammel at jeg ikke bryr meg. Det er mitt liv, og liker du det ikke så trenger du ikke snakke til meg".
Besta er mitt visdomstre. Hun er min bestemor piletre. Samtidig er hun et moderne forbilde.
Og en liten stund i dag innså jeg at det kommer til å ta meg minst femti år for å kunne lene meg tilbake slik hun gjør. Jeg kan ikke si at jeg er den jeg er uten å ha bevist meg selv i første omgang.
Selv om de fleste er uenige i denne påstanden. En klassekamerat (ja, jeg føler jeg har klassekamerater!!!!) kom med et utsagn "ingen synes synd i studenter". Dette er sant.
I teorien er studenter noen som sjeldent må møte opp på forelesninger, og når de ikke gjør dette møter de masse kule venner også drikker de øl.
For meg er dette en helt annen historie, men fokuset skal ligge på en annen plass enn akkurat det.
Det er vanskelig å være student fordi du aldri helt sikkert vet for foten skal trykke.
Hvilke del av pensum skal du pugge utenat? Hvordan ligger jeg ann? Er jeg kjempe dum, eller har jeg milevis forsprang sammenlignet med andre medstudenter? Du har ikke peiling. Ingen har peiling.
I mitt stille sinn håper jeg på at i fremtiden så vil jeg kjenne mine forelesere godt nok til at jeg kan skille ut ordene "dette må du svare på til eksamen" i en helt vanlig setning.
Hittil har jeg slappet godt av, i den grad det er mulig på mine studier. Nå er det mindre enn to måneder til eksamen, samtidig som jeg ikke føler jeg har lært noen ting. Selvfølgelig, læresetninger og definisjoner har blitt presentert, men jeg har ikke tatt noen alvorlig.
Takket være min kjære venninge Hanne har jeg bidratt til forrige innlevering. Mitt oppdrag var å skrive nynorsk, og der hjalp min venn til. Skrive nynorsk?! Her trengs det et nynorskmenneske.
Det som er friheten med å være student er at ingen sier noe om hva slags kilder du kan benytte deg av. "Ring en venn" er en av de jeg flittig benytter meg av.
Det finnes ikke rett, eller galt. Det finnes ikke nord eller sør, øst eller vest. Det hele er et sirkus. Og hvilken assosiasjon får jeg?
Besta.
Jeg tenker på Besta.
For noen år tilbake serverte jeg i ett av Besta sine selskap. Jeg og Besta går fint sammen på den måten. Hun liker meg som "annsatt" og jeg liker henne som "arbeidsgiver". Hun sier ordrett hva hun vil ha, og hennes ord er korrekt i min handling. Hverken mer eller mindre. Vil hun jeg skal smile mens jeg utfører arbeidsoppgaven forteller hun dette. Mens i vanlig jobbsammenheng er dette noe jeg må finne ut av selv.
Besta sa i dette selskapet at "du kommer til å merke at i denne sammenhengen er jeg ikke Besta, men venninde. Alle mennesker er slik, alle skifter roller".
Ble jeg sjokkert? Ja. Ikke bare på grunn av utsagnet, men også på grunn av sannheten. Besta var ikke til å kjenne igjen. Hun var ingen trygg Besta. Snarere morsom og ironisk. Den dagen ble Besta presentert som en person. Nemlig en sammensetning av flere deler. Og disse delene var særdeles tilpassningsdyktig.
I en annen sammenheng påpekte hun også "det finnes alltid noen som ikke liker deg. Før prøvde jeg å gjøre alle til lags, men nå er jeg så gammel at jeg ikke bryr meg. Det er mitt liv, og liker du det ikke så trenger du ikke snakke til meg".
Besta er mitt visdomstre. Hun er min bestemor piletre. Samtidig er hun et moderne forbilde.
Og en liten stund i dag innså jeg at det kommer til å ta meg minst femti år for å kunne lene meg tilbake slik hun gjør. Jeg kan ikke si at jeg er den jeg er uten å ha bevist meg selv i første omgang.
Abonner på:
Innlegg (Atom)