En hypokonders bekjennelse.

Tentamen i Norsk. suuug.

Kjære lærer.
Gratulerer, du har drept norsken.
Du har brukt tre år på å bable om hvor flott språket er for å uttrykke følelser, glede, sorg,
vakre ting, såvel som vulgære og avskyelige ting.
Vi har lært om skildring, pugget grammatikk og skriveregler.
Lest Ibsen, kielland og Lie,
Undset, Withman og Nilsen til det flimret for øynene våres.
Lært om barokken, pugget renessansen og alle andre litterære perioder.
Vi har samlet kunnskap til dager som dette.
Vi har slitt i tre år får å kunne mestre oppgavene du gir oss nå i dag.
Det er ikke det at jeg ikke har informasjon nok, eller for lite meninger
til å kommentere et utsagn i form av essay,
det er bare det at jeg muligens hadde litt andre forestillinger om hva dette skulle dreie seg om.
Du skjønner, etter dine søte, fine og tilsynelatende sanne ord om språkets hellige formål
som budbringer, som en kode for det norske folk, som vi skulle bruke
til å blottlegge sjelen vår,
er oppgaven – kommenter dette utsagnet «I det moderne mobile samfunnet er det helt naturlig å variere språket etter kven vi snakkar med», noe ræv.
Jeg kan ramse opp historier hvor noe har gått galt på grunn av språk forskjeller innad i norsken,
jeg kan drepe slibrige argument fra konservative bygde idioter
som mener at alle skal forstå høyrevriinga av Naustdals under-dialekt, med sosiolekten bonde – blitt akademiker (og derfor tror han kan komme her og fortelle folk hvor teite de er når de prøver å gjøre seg forstått hos andre, som bruker sin akademiske fortid blandet med sin bondske bakrunn som unskyldning for å i det hele tatt åpne kjeften sin. Du føler deg verdig. Men i mitt rang system er du under steinen som støtter opp lavestetrinn).
Jeg kunne skrevet en tekst på bredt sunnmørsk, med import ord og sleng bare en ungdom i sin beste alder (og på et vukabulert lavpunkt) kan, for å avslutte med
et eller annet poeng som er svært så dristig.
Men siden Norsk ikke er mitt sjelspråk men heller språkdirektoratets og dets språknerders hobby, hvor den eneste oppgaven er å gjøre mitt liv surt og jævlig,
er jeg redd de røde strekene som ville fylle hele arket ville dratt
karakteren min ned på ... stryk.
Jeg har tilfredsstilt dine krav om innleveringer og oppgaver,
en god tentamensoppgave hadde vært et riktig svar på en slik bragd.
Det hadde til og med vært på sin plass.

Du har drept norsken.
Jeg kunne avsluttet med fine ord, noe forsikrede som at «det går bra», «gi det noen år så blir jeg forfatter likevel», «mitt verdensbilde lar seg vel ikke knekke av 13 års skolegang?».
Du skjønner vel hvor jeg vil hen...
Jeg skal ikke gjøre det, skjønner du. Denne forbrytelsen er så stor
at den ikke kan være unevnt i noen som helst sammenheng.
Om jeg hadde hatt ressurser hadde jeg reklamert for det, slik som Tele2
tar opp halve tiden på TV med å vise sauer som kan prate.
Hadde jeg hatt makt hadde jeg latt domstolen for det norske språk gitt deg blekkforgiftning av
din egen røde penn, får å så latt diftongene spise restene av ditt legeme.
Men med min beskjedne tilstedeværelse her på denne jord tillater ikke slike ting.
Det eneste jeg kan, og det eneste jeg akter,
er å blogge, og la disse ord finne sted i cyberspace til evig tid;
«Du har ikke tatt mine evner,
men du har fjernet alt som kan minne om vilje til å utføre noen ting her i livet»

Hvem skulle tro at unge, eksentriske
og ikke minst håpefulle jazzmusikere
fra Sund folkehøgskole skulle få meg til å spørre:
"Dette må da være en parodi av Kringkastingsorkesteret på drit fylla?"

-Live

JAZZDAZZ

Kjedsomheten førte meg og Live til en Jazzkonsert på skolen i dag.
Noen folk fra en eller annen Folkehøyskole som for de som lurer,
er svært annerkjent for sin Jazz linje.
Kun de beste av de beste kommer inn,
derfor var det kanskje overaskende å møte ansikter
som har fylt oppveksten våres med dryge konserter
fult av håpløse etterligninger av Metallica.
Bra det all den tiden ikke var forgjeves kan du si.

Personlig har jeg aldri vært en særlig stor fan av Jazz.
Ikke det at jeg ikke har prøvd. Med en noe...kontrastrik omgangskrets
har jeg vært mange plasser, gjort rare ting,
og med en høykulturell familie har jeg siden jeg knapt kunne
gå vært med på ekspressive teaterstykker, abstrakte kunst utstillinger,
og som du kanskje har gjettet; Jazz Konserter.
Nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke liker, og hva som
er greit å sove til.
Jazz konserter er lette å sovne til. Det er kanskje derfor jeg ikke liker
Jazz, det gjør meg veldig søvning bare etter fem minutter.
ekspressive teaterforestillinger er derimot ikke å anbefale,
ettersom det er umulig å vite hva skuespillerne kan finne på å gjøre.
Det er en historie for seg selv.

Det var helt grei musikk før
en blondinge ankledd i et telt entret scenen.
Med håret flettet inn i ulike perler som glinset i scenelyset,
den sammensunkne ryggen og ansiktet som aldri vistes.
Kanskje p.g.a sceneskrekk,
eller kanskje fordi det er trenden innenfor Jazzsjangeren.
All respekt til henne. Hun har sikkert øvd mye.
Denne turneen de var på er kanskje det største hun kommer til å
oppleve, og å da slakte hennes femten minutters berømmelse kan være kynisk.
For Guds skyld, vi lever tross alt i et ganske fritt samfunn,
så vil du raute som en ku på en scene, skal jeg ikke stoppe noen.
Men for mitt utrente øre, er det ikke mulig for meg å se det fantastiske
og storslagne ved disse gutterale lydene.
Jeg ser ikke hvor perfekt det passer innenfor sjangeren,
eller hvilke toner som er vanskelige å treffe.
Det hele forekom meg med andre ord litt meningsløst.
Det var tydeligvis en veldig følsom sjanger innenfor Jazzen.
Hun kom ikke med ord,
men med traumer fra fortiden som hørtes med små hyl. Akkurat som en 13 årig gutt som
skal rope høyt, men dessverre blir litt stagget av stemmeskifte.
Live er gennerelt flink til å skjule egne reaksjoner,
men til og med for henne var denne opplevelsen umulig å forholde seg rolig til.
Hun lo godt og lenge kan du si.

Det som er så fantastisk med musikere, eller snarere komisk.
Du ser hvem som virkelig er inni musikken. Du kan umulig være i nærheten av en lydkilde uten å legge merke til hvem som "har det i blodet".
Hvem som ble født med en fløyte mellom beina eller et Piano på slep.
Det er disse folkene som er født med en kjeve som reagerer
på toner eller rytme.
De som hører på en fengende sang, åpner munnen sagte men sikkert,
for å så bevege kjeven til høyre eller venstre (noen også opp og ned, her finnes mange variasjoner), etter som takten øker.
De som kjenner tonene og G-nøklene inn til beinmargen og lett hengslet
slenger på nakken frem og tilbake med et distre uttrykk.
Det er et slags internasjnalt språk for de som er musikkfreaker.
Kommunsiter kler seg i boots og palestinaskjerf.
Hippier har sitt eget symbol og praktiserer uoverseelig fri sex,
Høyre-folk har sleik og går i dress, mens FrP'ere har grilldress og en rullings i munnviken.
Musikere, de virkelige,
er de som sitter på bussen mens de trommer og headbanger for seg selv
Det er de som får spasmer bare en eneste rytme utspillers seg i deres nærver,
og har en permanent stepp i beina.
Det er de som får multiorgasmer bare de entrer en scene å klimprer litt.
Det er de som ikke egentlig har venner, og skryter av at de er sexguder fordi de
er så samspilte. Uten at noen kan bekrefte dette...

Hele denne opptreden til sammen, av flere variasjoner av dette
i et ekstremt bråk av lyd samlet på en scene...
Samtidig som verdens værste samtidsjazz utføres på en særdeles ekspressiv og emosjonell måte...
enough said.

Vår rusen har kommet, vidunderlig.

Det er en nydelig dag og jeg vil dele med meg denne nydelige sangen.
- Live

Question: How do you get a fat chick in bed?

Answer: Piece of Cake!

Twice as nice

Det er umulig og bare ta en.

Soundtrack: Cocorosie - Rainbow Warriors.



- "Men verden har jo ikke forandret seg. Og den vil ikke forandre seg uannsett hva du gjør. Det er bare hodet ditt, tankene dine, som forandrer seg".
- "Jeg vet det. Det er jo det som er problemet..."
- "Du klarer jo å leve veldig normalt i forhold til hva du nå beskriver som et problem..?"
- "Så vidt. Jeg syns bare det ikke er særlig hyggelig".

Det er tydeligvis vår. Det er litt varmere i luften. Alt er litt lysere.
Når jeg skal plasser lukter alt jord og råtning.
Og mellom blad som halveis er blitt til jord, vokser de første sneklokkene til.
Mot alle odds. I den skitne, brune og blaute bakken vokser en snehvit blomst
som muligens har den grønneste stilken av alle blomstrer.
Verden er full av kontraster.
Fra mørkt regn til blå himmel og strålende sol.
Varme farger og en solen som speiler seg i husvinduene,
lukter som minner om da jeg var liten og sprang rundt i skogen.
Alle klærne som ble brune av jord, og Mamma sitt oppgitte fjes når hun måtte
vaske klærne på nytt. Enda engang. Og enda en gang senere.
Da vi kom hjem til barneTV og merket vi var litt slitne.
Da vi kom hjem og fikk grøt, med så mye sukker vi ville om kveldene.
Da venner ofte ble med hjem og spiste.
Da vi bygde hytte, og plankene var fuktige. Da vi gjorde klar til sommeren.
Gikk opp igjen de gamle stiene fra året før.
Fant frem fotballen, basketballen, volleyballen, rugbyballen,
og alle slags leker som hadde samlet seg opp gjennom årene.
De litt lysere morningene, og de litt lengre kveldene.
Lysten på den første utepilsen som alltid blir tatt litt for tidlig.
Slik at du glupsker i deg kald øl mens du hakker tenner i den kjølige
og hvite vårsola, mens du prøver å holde humøret oppe med å
tenke at du har i alle fall kald øl.
Istedenfor den solvarme, som alltid er lunken, om sommeren.
Det er vår.


Jeg får en følelse av at det er nå,
akkurat nå.
Ikke i morgen. Ikke neste uke.
Nå.

Verden flyter forbi meg og det blir vanskeligere å skille hva som
er nåtid, og hva som bare er minner.Hvilke følelser som er reaksjoner på
akkurat nå, og hva som bare er noe som eksisterte før.
Verden flyter forbi og jeg ser den gjøre de vanlige tingene.
Tiden som er bygget opp rundt naturfenomener. Natt og dag.
timer, minutter.
Uker. Årstider. Forandringer.
Og tekst klisjeer fra gamle filmer forteller meg
"Why does my heart go on beating, why does these eyes of mine cry.
Dont they know its the end of the world"
Alt er rosa.
Og blander seg med treverket rundt meg.
Jeg har sekstitalls hår og er redd for de som sprenger grenser.
Kvalmen stiger inn i meg.

Jeg er omgjort til et eggeskal som
slår sprekker.
Påske-egg. Farger.
Sol. En hyttevegg og vafler. French Fries.
Latskap, dorming i solen. Hoppe fra tak.
Kald melk som har lagt i snøen.
Lange bilturer og 13 år. Bosson.
Gravemaskinen Gunda.
Narnia.
Løve.
Følelsen av rutiner som gjorde meg slapp. Timesvis med bøker fra 50 tallet
i en rød sofa. Abba i discmanen, Erik sitt brune teppe
over beina.



Jeg burde gjort noe fornuftig nå.
Jeg burde vært kjempe effektiv nå.
Prioritere nå.
snart, i alle fall...

Vil du sjå, vil du sjå ?