Tentamen i Norsk. suuug.

Kjære lærer.
Gratulerer, du har drept norsken.
Du har brukt tre år på å bable om hvor flott språket er for å uttrykke følelser, glede, sorg,
vakre ting, såvel som vulgære og avskyelige ting.
Vi har lært om skildring, pugget grammatikk og skriveregler.
Lest Ibsen, kielland og Lie,
Undset, Withman og Nilsen til det flimret for øynene våres.
Lært om barokken, pugget renessansen og alle andre litterære perioder.
Vi har samlet kunnskap til dager som dette.
Vi har slitt i tre år får å kunne mestre oppgavene du gir oss nå i dag.
Det er ikke det at jeg ikke har informasjon nok, eller for lite meninger
til å kommentere et utsagn i form av essay,
det er bare det at jeg muligens hadde litt andre forestillinger om hva dette skulle dreie seg om.
Du skjønner, etter dine søte, fine og tilsynelatende sanne ord om språkets hellige formål
som budbringer, som en kode for det norske folk, som vi skulle bruke
til å blottlegge sjelen vår,
er oppgaven – kommenter dette utsagnet «I det moderne mobile samfunnet er det helt naturlig å variere språket etter kven vi snakkar med», noe ræv.
Jeg kan ramse opp historier hvor noe har gått galt på grunn av språk forskjeller innad i norsken,
jeg kan drepe slibrige argument fra konservative bygde idioter
som mener at alle skal forstå høyrevriinga av Naustdals under-dialekt, med sosiolekten bonde – blitt akademiker (og derfor tror han kan komme her og fortelle folk hvor teite de er når de prøver å gjøre seg forstått hos andre, som bruker sin akademiske fortid blandet med sin bondske bakrunn som unskyldning for å i det hele tatt åpne kjeften sin. Du føler deg verdig. Men i mitt rang system er du under steinen som støtter opp lavestetrinn).
Jeg kunne skrevet en tekst på bredt sunnmørsk, med import ord og sleng bare en ungdom i sin beste alder (og på et vukabulert lavpunkt) kan, for å avslutte med
et eller annet poeng som er svært så dristig.
Men siden Norsk ikke er mitt sjelspråk men heller språkdirektoratets og dets språknerders hobby, hvor den eneste oppgaven er å gjøre mitt liv surt og jævlig,
er jeg redd de røde strekene som ville fylle hele arket ville dratt
karakteren min ned på ... stryk.
Jeg har tilfredsstilt dine krav om innleveringer og oppgaver,
en god tentamensoppgave hadde vært et riktig svar på en slik bragd.
Det hadde til og med vært på sin plass.

Du har drept norsken.
Jeg kunne avsluttet med fine ord, noe forsikrede som at «det går bra», «gi det noen år så blir jeg forfatter likevel», «mitt verdensbilde lar seg vel ikke knekke av 13 års skolegang?».
Du skjønner vel hvor jeg vil hen...
Jeg skal ikke gjøre det, skjønner du. Denne forbrytelsen er så stor
at den ikke kan være unevnt i noen som helst sammenheng.
Om jeg hadde hatt ressurser hadde jeg reklamert for det, slik som Tele2
tar opp halve tiden på TV med å vise sauer som kan prate.
Hadde jeg hatt makt hadde jeg latt domstolen for det norske språk gitt deg blekkforgiftning av
din egen røde penn, får å så latt diftongene spise restene av ditt legeme.
Men med min beskjedne tilstedeværelse her på denne jord tillater ikke slike ting.
Det eneste jeg kan, og det eneste jeg akter,
er å blogge, og la disse ord finne sted i cyberspace til evig tid;
«Du har ikke tatt mine evner,
men du har fjernet alt som kan minne om vilje til å utføre noen ting her i livet»