Soundtrack: Cocorosie - Rainbow Warriors.



- "Men verden har jo ikke forandret seg. Og den vil ikke forandre seg uannsett hva du gjør. Det er bare hodet ditt, tankene dine, som forandrer seg".
- "Jeg vet det. Det er jo det som er problemet..."
- "Du klarer jo å leve veldig normalt i forhold til hva du nå beskriver som et problem..?"
- "Så vidt. Jeg syns bare det ikke er særlig hyggelig".

Det er tydeligvis vår. Det er litt varmere i luften. Alt er litt lysere.
Når jeg skal plasser lukter alt jord og råtning.
Og mellom blad som halveis er blitt til jord, vokser de første sneklokkene til.
Mot alle odds. I den skitne, brune og blaute bakken vokser en snehvit blomst
som muligens har den grønneste stilken av alle blomstrer.
Verden er full av kontraster.
Fra mørkt regn til blå himmel og strålende sol.
Varme farger og en solen som speiler seg i husvinduene,
lukter som minner om da jeg var liten og sprang rundt i skogen.
Alle klærne som ble brune av jord, og Mamma sitt oppgitte fjes når hun måtte
vaske klærne på nytt. Enda engang. Og enda en gang senere.
Da vi kom hjem til barneTV og merket vi var litt slitne.
Da vi kom hjem og fikk grøt, med så mye sukker vi ville om kveldene.
Da venner ofte ble med hjem og spiste.
Da vi bygde hytte, og plankene var fuktige. Da vi gjorde klar til sommeren.
Gikk opp igjen de gamle stiene fra året før.
Fant frem fotballen, basketballen, volleyballen, rugbyballen,
og alle slags leker som hadde samlet seg opp gjennom årene.
De litt lysere morningene, og de litt lengre kveldene.
Lysten på den første utepilsen som alltid blir tatt litt for tidlig.
Slik at du glupsker i deg kald øl mens du hakker tenner i den kjølige
og hvite vårsola, mens du prøver å holde humøret oppe med å
tenke at du har i alle fall kald øl.
Istedenfor den solvarme, som alltid er lunken, om sommeren.
Det er vår.


Jeg får en følelse av at det er nå,
akkurat nå.
Ikke i morgen. Ikke neste uke.
Nå.

Verden flyter forbi meg og det blir vanskeligere å skille hva som
er nåtid, og hva som bare er minner.Hvilke følelser som er reaksjoner på
akkurat nå, og hva som bare er noe som eksisterte før.
Verden flyter forbi og jeg ser den gjøre de vanlige tingene.
Tiden som er bygget opp rundt naturfenomener. Natt og dag.
timer, minutter.
Uker. Årstider. Forandringer.
Og tekst klisjeer fra gamle filmer forteller meg
"Why does my heart go on beating, why does these eyes of mine cry.
Dont they know its the end of the world"
Alt er rosa.
Og blander seg med treverket rundt meg.
Jeg har sekstitalls hår og er redd for de som sprenger grenser.
Kvalmen stiger inn i meg.

Jeg er omgjort til et eggeskal som
slår sprekker.
Påske-egg. Farger.
Sol. En hyttevegg og vafler. French Fries.
Latskap, dorming i solen. Hoppe fra tak.
Kald melk som har lagt i snøen.
Lange bilturer og 13 år. Bosson.
Gravemaskinen Gunda.
Narnia.
Løve.
Følelsen av rutiner som gjorde meg slapp. Timesvis med bøker fra 50 tallet
i en rød sofa. Abba i discmanen, Erik sitt brune teppe
over beina.



Jeg burde gjort noe fornuftig nå.
Jeg burde vært kjempe effektiv nå.
Prioritere nå.
snart, i alle fall...