JAZZDAZZ

Kjedsomheten førte meg og Live til en Jazzkonsert på skolen i dag.
Noen folk fra en eller annen Folkehøyskole som for de som lurer,
er svært annerkjent for sin Jazz linje.
Kun de beste av de beste kommer inn,
derfor var det kanskje overaskende å møte ansikter
som har fylt oppveksten våres med dryge konserter
fult av håpløse etterligninger av Metallica.
Bra det all den tiden ikke var forgjeves kan du si.

Personlig har jeg aldri vært en særlig stor fan av Jazz.
Ikke det at jeg ikke har prøvd. Med en noe...kontrastrik omgangskrets
har jeg vært mange plasser, gjort rare ting,
og med en høykulturell familie har jeg siden jeg knapt kunne
gå vært med på ekspressive teaterstykker, abstrakte kunst utstillinger,
og som du kanskje har gjettet; Jazz Konserter.
Nå vet jeg i alle fall hva jeg ikke liker, og hva som
er greit å sove til.
Jazz konserter er lette å sovne til. Det er kanskje derfor jeg ikke liker
Jazz, det gjør meg veldig søvning bare etter fem minutter.
ekspressive teaterforestillinger er derimot ikke å anbefale,
ettersom det er umulig å vite hva skuespillerne kan finne på å gjøre.
Det er en historie for seg selv.

Det var helt grei musikk før
en blondinge ankledd i et telt entret scenen.
Med håret flettet inn i ulike perler som glinset i scenelyset,
den sammensunkne ryggen og ansiktet som aldri vistes.
Kanskje p.g.a sceneskrekk,
eller kanskje fordi det er trenden innenfor Jazzsjangeren.
All respekt til henne. Hun har sikkert øvd mye.
Denne turneen de var på er kanskje det største hun kommer til å
oppleve, og å da slakte hennes femten minutters berømmelse kan være kynisk.
For Guds skyld, vi lever tross alt i et ganske fritt samfunn,
så vil du raute som en ku på en scene, skal jeg ikke stoppe noen.
Men for mitt utrente øre, er det ikke mulig for meg å se det fantastiske
og storslagne ved disse gutterale lydene.
Jeg ser ikke hvor perfekt det passer innenfor sjangeren,
eller hvilke toner som er vanskelige å treffe.
Det hele forekom meg med andre ord litt meningsløst.
Det var tydeligvis en veldig følsom sjanger innenfor Jazzen.
Hun kom ikke med ord,
men med traumer fra fortiden som hørtes med små hyl. Akkurat som en 13 årig gutt som
skal rope høyt, men dessverre blir litt stagget av stemmeskifte.
Live er gennerelt flink til å skjule egne reaksjoner,
men til og med for henne var denne opplevelsen umulig å forholde seg rolig til.
Hun lo godt og lenge kan du si.

Det som er så fantastisk med musikere, eller snarere komisk.
Du ser hvem som virkelig er inni musikken. Du kan umulig være i nærheten av en lydkilde uten å legge merke til hvem som "har det i blodet".
Hvem som ble født med en fløyte mellom beina eller et Piano på slep.
Det er disse folkene som er født med en kjeve som reagerer
på toner eller rytme.
De som hører på en fengende sang, åpner munnen sagte men sikkert,
for å så bevege kjeven til høyre eller venstre (noen også opp og ned, her finnes mange variasjoner), etter som takten øker.
De som kjenner tonene og G-nøklene inn til beinmargen og lett hengslet
slenger på nakken frem og tilbake med et distre uttrykk.
Det er et slags internasjnalt språk for de som er musikkfreaker.
Kommunsiter kler seg i boots og palestinaskjerf.
Hippier har sitt eget symbol og praktiserer uoverseelig fri sex,
Høyre-folk har sleik og går i dress, mens FrP'ere har grilldress og en rullings i munnviken.
Musikere, de virkelige,
er de som sitter på bussen mens de trommer og headbanger for seg selv
Det er de som får spasmer bare en eneste rytme utspillers seg i deres nærver,
og har en permanent stepp i beina.
Det er de som får multiorgasmer bare de entrer en scene å klimprer litt.
Det er de som ikke egentlig har venner, og skryter av at de er sexguder fordi de
er så samspilte. Uten at noen kan bekrefte dette...

Hele denne opptreden til sammen, av flere variasjoner av dette
i et ekstremt bråk av lyd samlet på en scene...
Samtidig som verdens værste samtidsjazz utføres på en særdeles ekspressiv og emosjonell måte...
enough said.