På vei til bussen

Noe av det mest rare med barn, er fantasien deres. Den er alltid til stede, og frembringer de rareste ting.

Vilja har en tendens til å drømme seg vekk når vi går til og fra buss-stoppet.
Mens jeg går på triste gråe veier gjennom Ørsta, gjerne med en uværssky over hodet, befinner hun seg en helt annen plass.

Whenever life gets you down

Så, jeg har vondt i hodet igjen. Ikke bare er det vondt, det kjennes ut som noen har tatt springfart og hoppesparket meg i kinnbena, i panna og i tinningen.
Det verker i ansiktet mitt. Det dunker i resten av skallen. Og tydeligvis vil det ingen ende ta.

SÅ, jeg har lite penger. Igjen. Og det er omtrent det eneste jeg tenker på. For det gjør livet ganske så begrenset kan jeg fortelle deg. Ikke at jeg har for vane å ta meg en snartur til London for å shoppe, egentlig er ikke det fristende i det hele tatt. Likevel er det det jeg tenker på for tiden. At jeg ikke kan reise dit jeg vil. Jeg kan ikke kjøpe det jeg vil. Jeg kan ikke konsumere. Og det er noe av det jeg liker å gjøre best her i verden. Konsumere, altså.

Diverse visfolk, leger og besserwissere har fortalt meg at når det ikke akkurat er høykonjuktur i endorfiner rundt om i kroppen min, så er det viktig å prøve å sette seg ned. Sett deg ned å prøv å tenk positivt. Prøv å finn ut hva du har lyst til å gjøre, og gjør det.

Den bipolare skoleopplevelsen forts.

Fase sju:
Kampen mot, eller mellom, klokka og facebook

Den bipolare skoleopplevelsen

Fase seks;
Jeg har vedkjent med oppgaven, men er fremdeles ikke sikker på om det er en konspiratorisk felle.
Det er mulig at jeg dør med en gang jeg åpner et Open-office dokument, det er mulig at en bombe er montert i hyper-space en plass.
Men jeg vet det er en sjanse jeg må ta for å skrive den dritt-oppgaven, for å bestå fagene jeg tar.

Den bipolare skoleopplevelsen

Når du er student, hender det noen ganger at du blir bedt om å gjøre noe i skolesammenheng.

Det kan være fremførelser, prosjekt, artikkelskriving, eller som i dette tilfellet; 

obligatorisk hjemmeoppgave.

Gjøre noe? tenker jeg. Gjøre noe mer enn det jeg allerede gjør? Gjøre noe mer enn å gå på skolen og lese kjedelig pensum? Skepsisen stiger, men jeg er villig til å høre. 

Oppgaven er levert og jeg går inn i fase to; ignorering. 

Obligatorisk hjemmeoppgave? Har jeg aldri hørt om. 

Det tar litt tid, kanskje en uke eller to, og innleveringsfristen begynner å nærme seg.  Samtidig begynner fase tre; lett-som-en-fjert. 

Oppgaven ja? Lett-som-en-fjert vettu, fikser det på en halvtime i morgen.

Dette er selvfølgelig ikke sant. Men det som er sant, er at jeg får solbriller og gulltenner av å være selvsikker og bagateliserende. 

Fase fire; Det er oppgaven sin feil. Ikke bare har oppgaven ødelagt livet mitt, gjort meg tjukk og kvisete, men den er også skyld i verdenskriger og bombing av sivile. Samt klasebomber, atombomber og radioaktiv stråling som gjør folk deformerte. I fase fire opplever du å være like oppsternasig som en fire - åring, og like selv-sentrert som en fjortis. 

Fase fem; Det mentale sammenbruddet. 

Kan forklares enkelt med ord som anger, stress, depresjon og grining i sammenkrøpet under kjøkkenbenken. 

Hva tror du jeg gjør nå istedenfor å skrive to obligatoriske oppgaver? 

Og dette er hvordan Essi ser ut i virkeligheten.

Jul ---> nå

I Jula hadde jeg diare og spysyka. Det fikk folk til å syns synd i meg. 

Jeg ville jula skulle bli slik;

Istedenfor ble den slik;

Legg merke til at jeg gråter. På do. Alene. På. Julaften. 

Festen er ferdig så nå er jeg flink student og jobber.  

For å være helt ærlig føler jeg meg ganske snurt. 

Her er et bilde av katten min igjen.