Når du er student, hender det noen ganger at du blir bedt om å gjøre noe i skolesammenheng.
Det kan være fremførelser, prosjekt, artikkelskriving, eller som i dette tilfellet;
obligatorisk hjemmeoppgave.
Gjøre noe? tenker jeg. Gjøre noe mer enn det jeg allerede gjør? Gjøre noe mer enn å gå på skolen og lese kjedelig pensum? Skepsisen stiger, men jeg er villig til å høre.
Oppgaven er levert og jeg går inn i fase to; ignorering.
Obligatorisk hjemmeoppgave? Har jeg aldri hørt om.
Det tar litt tid, kanskje en uke eller to, og innleveringsfristen begynner å nærme seg. Samtidig begynner fase tre; lett-som-en-fjert.
Oppgaven ja? Lett-som-en-fjert vettu, fikser det på en halvtime i morgen.
Dette er selvfølgelig ikke sant. Men det som er sant, er at jeg får solbriller og gulltenner av å være selvsikker og bagateliserende.
Fase fire; Det er oppgaven sin feil. Ikke bare har oppgaven ødelagt livet mitt, gjort meg tjukk og kvisete, men den er også skyld i verdenskriger og bombing av sivile. Samt klasebomber, atombomber og radioaktiv stråling som gjør folk deformerte. I fase fire opplever du å være like oppsternasig som en fire - åring, og like selv-sentrert som en fjortis.
Fase fem; Det mentale sammenbruddet.
Kan forklares enkelt med ord som anger, stress, depresjon og grining i sammenkrøpet under kjøkkenbenken.
Hva tror du jeg gjør nå istedenfor å skrive to obligatoriske oppgaver?
Og dette er hvordan Essi ser ut i virkeligheten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar