Ylvis og jeg

Det var en vanlig dag i Ålesund.

Det regnet, blåste og tåket hang over alle fjellene som omringer byen.

Klokken nærmet seg halv fire, det tidspunktet jeg skulle møte Live på Storsenteret.

Jeg satt fremdeles på bussen i et kaldt sete og stirret morskt ut på alle andre passasjerer.

Som tiden viser, hadde jeg akkurat våknet, og den første kaffekoppen var enda

ikke fortært; det fantes ingen grunn til å være i et godt humør.

Ikke engang en grunn til å ikke være forbanna.

Så jeg var, mildt sagt forbanna.

Bussen rullet inn på holdeplassen og jeg rasket med meg sekken min og trampet bastant

inn på Storsenteret.

Opp første rulletrapp, og entret fremdeles like forbanna

der jeg skulle møte Live.

Klokken var 15:31.

Live var ingen plass.

Så jeg satt meg ned på nærmeste benk og konsentrerte meg om å ikke å sovne.

Minuttene gikk.

Klokken ble 14:35, så 14:37. Jeg kikket meg utolmodig rundt.

Det var i alle fall det som var intensjonen.

Rett foran meg stod to mennesker,

og en jævel av en barnevogn.

Jeg vridde kroppen. Jeg prøvde å sno meg i en vinkel slik at jeg kunne se forbi den lille familien.

Ikke faen.

Irritasjonen vokste, så jeg vridde hodet mitt oppover.

Hvem i helvette tenkte jeg.

Håret til mannen var brunt, nesten svart.

En del av hjernen min dro kjensel på han, mens en annen del

tenkte "det kan ikke være, dette er bare tull".

Men joda. Der, rett foran meg,

stod altså Vegard med kone og barn.

Blikket mitt gjømte seg ned i bakken.

Bak det store skjerfet mitt bredte det seg et smil.

"OMG! Vegard! Ylvis! Herregud! Hva skal jeg gjøre".

Jeg nistirret ned i bakken, jeg smilte som en idiot og latteren var ikke

langt i fra.

Den plutselige situasjonen overlumpet meg.

Hjernen min jobbet panisk med å få meg til å oppføre meg normalt.

Til slutt ble jeg rett og slett så flau

at jeg gikk.

Jeg gikk en runde i etagen.

For folk som bor i Ålesund, dere skjønner hvordan dette kan ha sett ut.

Det var i etagen med Spar.

For andre; dette er ikke en stor etage.

Når jeg spraderte rundt i et håp om å gjøre meg usynlig,

er det 100% sjanse for at Vegar m/ familie så meg, men tydelig,

velgte å ignorere meg.

For å vær helt ærlig, tror jeg egentlig dette var en planlagt gest fra Vegard sin side.

Han har tydelig lært seg å utnytte sin kjendisstatus til å få det han ville ha.

Var det tilfeldig at han og familien stilte seg foran meg?

Når jeg hadde rundet etagen og kom frem til minibanken

og latet som om jeg gjorde noe fornuftig med den,

hadde de faen meg tatt plassen min.

Hedda