Springer jeg ikke som en gal til skolen.
Jeg tar ikke første og nærmeste matbit i kjeften, tygger i 120 km/t, får å så pusse tennene
mens jeg dusjer.
Nei. Ikke her i gården, det skal jeg love deg.
Skaden er tross alt allerede skjedd. Jeg kommer forsent. Hvor mye, spiller tross alt ikke så mye rolle. I alle fall ikke for meg.
Jeg tenker som så at det er en grunn til at jeg forsov meg.
Ikke bare er jeg utslitt, men lysten til å gjøre noe er minimal. Ja,
kanskje til og med i minus.
Dette ser jeg på som en grunn som er så legitim at jeg
tar meg tid til å oppdatere på Mr.Internett, drikke hundre kopper kaffe.
Jeg våkna for tre kvarter siden, og får å si det sånn;
jeg er fremdeles i morgenkåpa.
Dagene den siste tiden har gått i ræserfart, så det har ikke vært tid til min
daglige dose søvn etter skolen,
det har ikke vært tid til lange telefonsamtaler med Live,
det har til og med ikke vært tid til å sitte på do overdrevent lenge og
lese et eller annet,
og disse tingene har vist seg å være veldig vesentlig.
Når man først er engasjert er det lett å glemme at det nettopp er kroppen, dette utdaterte maskineriet som driver hele greia.
Jeg sier kroppen, fordi jeg er overbevist om at hvis mennesket ble oppfunnet i dag hadde
vi hatt større hastighet, lagringsplass og kanskje til og med et mer moderne utseende.
Jeg føler at å påpeke hvor disfunksjonell kroppen kan være, er nesten for åpenbart.
Men kroppen er sinnsykt avhengig av visse ting. de kroppslige behovene tar mye tid hver eneste dag, pluss at den trenger et visst vedlikehold.
Dessuten kan den knekke i to, velte og dø.
Til og med kopper designet for småunger velter ikke. Eller knekker for den saks skyld.
Hode og kropp må spille på lag, fordi begge er avsidig avhengig av hverandre.
Det er kanskje det værste. Noen ganger hadde det vært bra å skille de to,
fordi det av og til frister med en liten pause.
Glem sukksessen med fakkeltoget, glem særemnet som ble vellyket
og varte i tre kvarterish.
Glem at jeg har møtt masse fantastiske folk, utfordret meg selv og
tatt utforfringene på strak arm.
Glem at i denne stressende tiden har jeg taklet den fint, ingen psyko utbrudd,
ingen veldig urasjonelle handlinger, ingen utskjelling av uskyldige,
og alle gryende angstannfall har blitt kontret på en fantastisk måte.
Fornuftens tilhengere ville sagt at hvis du først er på "sensible lane"
er det smartest å bare gå straka vegen, ja egentlig å bare følge den helt til du kollapser i 80 årene.
For oss mentalt hændikappede er det ikke så lett.
Det er en usynlig kraft som ser ut til å forflytte oss fra "sensible lane",
til "psyko hill", "helvetes gaten" eller "veien til galehuset".
Jeg føler meg som dritt.
Jeg tror min eksistens bare kan være reell innenfor disse veggene.
Jeg tror at hvis jeg går ut så skjer det noe forferdelig.
Og jeg kjenner at jeg blir kvalm av tanken.
Bare tanken på å gå ut til denne jungelen av en by, til sirkuset av en skole,
får det til å fryse inne i meg.
Kreftene mine påpeker at de ikke er ladet,
og hjerna mi sier at dette er kanskje den dummeste ideen jeg noen sinne har hatt.
Jeg har lyst til å legge meg under dyna å grine,
fordi håpet om bedre dager ikke eksisterer.
Det finnes bare nå, og det er evig.
Etter en opptur kommer det en nedtur.
Og etter en anstrengelse slutter jeg å fungere.
Jeg er stuck. Men dette er ikke medlidenhet til meg selv.
Dette er et slag i trynet fordi jeg vet at jeg egentlig ikke
kan gjør mitt beste i omtrent to uker i strekk og så forvente å overleve.
Min tilstand per dags dato krever kontinuerlig avslapping.
Hvis ikke går jeg på en smell.
Dette er en smell.
Jeg prøver å si til meg selv at dette vil gå over,
at over skyene er himmelen alltid blå,
det finnes lys i enden av tunnelen.
Den sarkastiske latteren som bobbler i hodet mitt
forteller meg dessverre noe helt annet.
- Hedda
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar