Når dagene er for jævlig lange.

Det er mandag.
Og værre enn det, det er mandang morning.
Jeg sitter på skolen, og det eneste som er positivt er at jeg er den eneste på lesesalen.
Jeg er tørst og akkurat litt for varm.
Etter en hel kanne kaffe klarer likevel søvnen snike seg innpå meg, innvadere sentralhjernen (om det finnes), og gjør øyelokkene mine tunge, kroppen til en amøbe,
og alt i meg savner sengen min.
Det som er så merkelig med mandager, er at det alltid ender opp med dritt.
Uannsett hva som skjer, om det er bursdag og julaften på samme dag,
så er det likevel mandag.
Om alle mine ønsker ble oppfylt hadde det likevel vært mandag.
Eneste mulighet for glede hadde med andre ord vært å ønske at det var tirsdag.
Eller kanskje fredag når jeg først var i gang.

Jeg blir alltid så sint på mandager.
Hver gang noen åpner kjeften sin, så bryr jeg meg virkelig ikke om hva de sier,
fordi det eneste jeg vil høre er at jeg får lov til å gå hjem og sove.
Derfor, alt folk prøver å fortelle meg virker bare som irriterende lugubre lyder.
Hold kjeft, har jeg lyst å rope.
Men lydene slutter aldri. Noen ser nemlig på mandager som
en ny start, som en helt vanlig dag i uken, uten noen negative konvensjoner.
Disse folkene hater jeg.