Å miste troen på menneskeheten.

Jeg har alltid rettferdiggjort det meste som skjer i verden
med karma.
Ikke at jeg tror på karma,
jeg mener bare at hvis du oppfører deg dårlig så får du det slengt i trynet
tilbake i fremtiden.
Hvis du oppfører deg bra så får du også merke dette, bare positivt.
Såpass mye av sjebnen har jeg lagt i menneskenes egne hender.
For på den måten kan vi ta del hvor livene våres skal føre seg.
Jeg er kanskje naiv når jeg forestiller meg en slik gylden regel.
Når jeg lar dette være balansepunktet, lar dette være grunnsteinen i
synet mitt på livet.
Får det virker jo så sant! Dumme folk omgås dumme,
smarte omgås smarte. Vi samler oss etter interesser.
Så det naturlige hadde da vært at en interesse om å handle godt utifra en viss
moral, så ville du havne med de som gjør dette selv.
Likevel har jeg klart å sitte igjen med en følelse av å bli lurt.
Jeg føler meg snytt for den rettferdigheten jeg har lagt i
"like barn leker best".
For det finnes ingen rettferdighet.
Damn it.

Hvis noen som ikke har hatt noe annet en gode intensjoner, hvis noen ikke har hatt noe annet fåre en god moral og en stor dose samvittighet. Hvis noen
ikke har vært annet enn rettferdig i sine handlinger,
hvis noen har jobbet hardt samtidig som de bruker fritiden sin på noe
de lever og ånder for...
Ja, hvis denne personen får seg en urettferdig smell
på trynet, da har den gyldene regelen gått i grus.
Livet vårt har mistet sin bestemte retning, og alt som er igjen er kaos.
Vi burde overføre proteksjonisme begrepet som vi finner
i økonomien, og gjøre dette til den nye leveregelen.
Isoler deg fra virkeligheten, her finnes
visse ting i livet du ikke kan kontrollere.
Alt kan og vil bli brukt mot deg,
og du vil mest sannsynlig kjenne det der du merker det mest / værst.
Andre menneskers handlinger er en tikkende bombe.
Vi tror vi har klart å temme menneskeheten,
men å få inn en moral i menneskers hjerter
er tydeligvis et korstog som kan minnes om barnekorstogene;
total misslykkethet.