Jeg kan aldri huske jeg ville ha kjæreste.
Når jeg var tretten, og fikk min første, hadde jeg ikke særlig lyst men det var liksom noe man gjor. Jeg var tross alt blitt ganske gammel,
det var blitt på tide.
Så jeg tok noen andres kjæreste, og så ble vi sammen.
Det var ikke store greierne, og jeg gikk lei etter to uker.
Da slo jeg opp via melding.
Den enorme frihetsfølelsen etter den meldinga var enorm.
Allerede da skjønte jeg at kjærlighet og alt det styret muligens ikke var noe for meg.

Men standhaftig som jeg var, gav jeg ikke opp.
For egentlig var det et mysterium.
Alle "ble sammen" med folk, og alle mente det var det herligste i verden.
Å ha noen. Å våkne opp og vite at det var noen der ute, nær eller fjern (vi husker alle de talløse nettkjærestene) som var glad i en.
Så jeg prøvde på nytt, og på nytt. Men hver gang ble jeg lei,
følte at kravene og ansvaret ble for stort,
så jeg sendte en melding og slo opp.

Det var ikke det at jeg aldri ble forelsket. Alle blir jo det en eller annen gang, dessverre.
Men for å sitere en av livets glade gutter "Du var perfekt når vi holdt på,
men når vi ble sammen ble du et helvete".
Kanskje er jeg forbannet med å bare ville ha det jeg ikke kan få,
eller så er det spenningen som driver meg fremover.
Bra er det ikke, uannsett hvordan du vrir og vender på det.
Med en gang et forhold ble "set in stone" fant jeg en eller annen måte å vri meg unna.
Som charlotte i Sex in the city sa "Ive dated for 10 years, and nothing works. I might as well give up". Flere år med gutter
som kommer og går har gitt en viss kreativitet.

D