
Bilde av Elizabeth<3>
"That's the one thing I want to make clear about depression: It's got nothing at all to do with life. In the course of life, there is sadness and pain and sorrow, all of which, in their right time and season, are normal—unpleasant, but normal. Depression is in an altogether different zone because it involved a complete absence: absence of affect, absence of feeling, absence of response, absence of interest. The pain you feel in the course of a major clinical depression is an attempt on nature's part (nature, after all, abhors a vacuum) to fill up the empty space. But for all intents and purposes, the deeply depressed are just the walking, waking dead."
-Elizabeth Wurtzel, Prozac Nation
Årevis med leting etter det perfekte sitat, har de 8 årene jeg har lett, ført
til dette.
Det nærmeste perfekte sies av Elizabeth Wurtzel, både i boken og filmen Prozac nation.
Elizabeth er en slags martyr for meg, en som jeg ikke lar eksistere i det virkelige liv
fordi det ville ødlegge alle "Gude"følelsene min til henne.
Den som er så vukabulert presisjonsrik, hva nå det måtte bety,
fortjener ikke å være av kjøtt og blod, men derimot å ha en evig plass blandt stjernene.
På første rad liksom,
slik at alle kan se henne.
VGnett i dag, (papirutgaven er enda ikke sjekket)
tar frem ei på 21 år som går ut i avisen som en selvskader.
Kanskje er det fordi jeg er blitt en emosjonell klump i løpet av natten at det nesten rørte meg til tårer.
Med normal overlevelses evne (fordi det ikke er særlig kult å grine på skolen),
måtte artikkelen leses stykkevis og delt,
med en god dose tetris i pausene.
I hver klasse på videregående er det en som driver med selvskading.
Gennerelt sett i Norge viser statestikken at 1 av 10 nordmenn har, vil, eller driver med selvskading.
2 av 3 i Norge vil oppleve en "middels" depresjon en eller annen gang i livet.
(graden av depresjon er grovt sett delt inn i tre deler. Jeg bruker ordene
easy, middels, og hard for disse. rett og slett fordi jeg ikke husker
hva det heter på "fagspråket").
Får å bruke en gammel klisje; Norge er verdens beste land å bo i.
Hvis man ikke bruker denne klisjeen på den vanlige måten og tenker
hvorfor i alle dager vi er så sinnsykt ullykkelige,
men tar en annen vri, blir det slik som dette:
Hvorfor i alle dager bruker vi ikke mer ressurser på å forebygge psykiske lidelser eller sykdommer?
Hvorfor i alle dager bruker vi ikke mer ressurser for å opplyse om
disse psykopatene i samfunnet?
I 2008 er psykisk helse et særdeles tabu belagt tema som ikke
blir belyst på de fleste skoler fordi "det kan føre til at flere blir psykisk syke".
På den måten fortjener staten å miste verdifull arbeidskraft når arbeidstaker
ligger hjemme på sofaen sin å griner
istedenfor å dra på jobb.
På den måten kan vi slutte å gi vaksiner fordi det fører til at flere får
lugubre sykdommer.
Slutte å lære bort førstehjelp fordi det fører til flere ulykker.
Slutte å lære matte i skolen fordi det fører til selvangivelser, busjetter og regninger.
Eller rett og slett skyte av oss foten, smile og si
"Nå slipper jeg i alle fall å kjøpe nye sko på en stund".
"...if you ask anyone in the throes of depression how he got there, to pin down the turning point, he'll never know. There is a classic moment in The Sun Also Rises when someone asks Mike Campbell how he went bankrupt, and all he can say in response is, 'Gradually and then suddenly.' When someone asks how I lost my mind, that is all I can say too."
Jeg blir glad når Elizabeth Wurtzel forteller at når hun gikk på trynet som 18 åring,
så kan hun ikke helt forklare hvorfor eller hvordan.
Da føler jeg meg mindre drittsekk når noen spør og jeg ikke sier et kvekk av fornuft.
Jeg blir glad når 21 år gamle jenter tar opp selvskading og sier at det ikke er en filleting,
fordi det kanksje øker forståelsen, eller forhåpentligvis respekten for selvskadere i samfunnet.
Og jeg kjenner at respekten for meg selv øker i pittelitt.
Jeg blir glad når Staten skal satse mer på selvskading området, selv om det bare er i
forpulte Oslo og Akershus. Fordi det nå endelig blir tatt på alvor, og kan gjøre livet til så mange
veldig mye bedre.
For eksempel er det nå nylig at helsesektoren i Norge har begynt å forske på angst blant ungdommer selv om selv om dette har vært sentralt, i alle fall i populer kulturen siden 70 tallet,
og kanskje før det til og med.
Alle skjønner at dette omtrent er forsent. Ordtaket "bedre sent enn aldri" blir dessverre en liten trøst for de som er godt voksen og har utviklet angsten sin til klinisk.
Men hvor går egentlig grensen for å bli tatt seriøst innenfor helsesektoren?
Det tok meg to år før jeg fikk den "hjelpen", eller oppfølgingen jeg trengte.
Får å bli innlagt skal du omtrent være halvdød fra et selvmordsforsøk.
Er du i faresonen for å begå selvmord blir du kanskje satt lengre frem i den 3 måneders køen
før du kommer i kontakt med en psykolog.
Den gennerelle definisjonen ligger på omtrent "når de psykiske plagene går i veien for at personen kan leve et normalt liv".
Dette er en god definisjon, men rommer likevel for mye.
Alle vet at når du er halvdød så kan det være vanskelig å leve et normalt liv, for å si det sånn.
Det skal ikke være nødvendig å kaste seg utenfor et stup og brekke ryggen for å komme i kontakt med en fagperson.
Dette høres kanskje ut som om det blir satt på spissen, og i flere tilfeller er det flere som får
hjelpen når de trenger det, og ikke minst hvordan de trenger det.
Men i alt for mange tilfeller er det et misslykket selvmord som er veien til
hjelpen.
Om du ikke skjønner det, skal jeg gi det inn med teskje:
dette er et problem.
Hvilke veier skal man gå får å bli tatt seriøst?
- Du har rett på all informasjon når du velger å søke hjelp.
- Veien til psykolog i Ålesund er enten å kontakte fastlegen din,
eller å gå til nærmeste helsesøster, enten om det er på skolen
eller på helsestasjonen for ungdom.
- Her må du skrive en søknad.
- Mer nøyaktig så må du få en lege til å skrive en søknad til BUP (eller voksen psykiatrisk blablabla).
- Fortell vanlige personlige opplysninger, og hvorfor du mener du trenger en psykolog,
eller hva du sliter med i korte trekk.
- Legen kan ikke tvinge ut av deg alt du har på hjertet. Han eller hun har uannsett plikt til å gjøre som du sier.
- Er du over 16 år blir ikke foreldrene dine kontaktet før du sier du vil det selv. Vil du at de skal bli holdt utenfor, så fortell dette til den du prater med. Ikke alle tar det som en selvfølge.
- Mens du venter på svar på søknaden kan du kreve (og dette anbefales),
at du hele tiden har kontakt med fastlegen din, en helsesøster eller en psykiater.
-Det er nemlig du som skal få hjelp, det er du som er i sentrum. Ingen kan fortelle deg hva du trenger, eller hva som er best for deg. Dette skal du være med på å definere selv.
og da skal du bli hørt!
Vente tiden fremover er kanskje det værste. Dette er et mellomstadie
der du har tatt det første skrittet, men fremdeles ikke aner hva som er forann deg.
For meg var dette en provoserende fase som endte i at
jeg gjorde alt til det maksimale av ufornuft. Dette anbefales ikke.
Men, når du endelig kommer til en psykolog.
- Mye avhenger av hvilke psykolog du får. Akkurat slik som med en lærer, det er ikke alltid det klaffer.
- Du har rett til å si ifra at du vil skifte psykolog når du føler for det.
Da trenger du ikke si ifra til psykologen din face2face, men du kan gå til den du henvendte deg til først, og få han/henne til å fikse det. Kommunen og fylket har dessuten et fancy system som gjør at opplysningen om byttet ikke vises til den du byttet fra.
- Gjennom hele terapien har du rett på opplysninger om absolutt alt som angår deg.
- Hvis du er over 16, er ikke psykologen din pliktig til å kontakte foreldrene dine enten det gjelder ang. regning, medisiner eller bare informasjon. Spør om nøyere detaljer ang. dette.
- Hedda